Luke 24
1 And on the first [day] of the weeks, at early dawn, they came to the tomb, carrying the spices they made ready, and certain [others] with them,
Men den fyrste dagen i vika, tidleg i otta, kom dei til gravi, og hadde med seg kryddorne som dei hadde laga til.
2 and they found the stone having been rolled away from the tomb,
Då fekk dei sjå at steinen var velt ifrå gravi;
3 and having gone in, they did not find the body of the Lord Jesus.
dei gjekk inn, men fann ikkje likamen åt Herren Jesus.
4 And it came to pass, while they are perplexed about this, that behold, two men stood by them in clothing—flashing [with light];
Dei visste ikkje kva dei skulde tenkja um dette; då stod det med ein gong tvo menner i skinande klæde innmed deim,
5 and on their having become afraid, and having inclined the face to the earth, they said to them, “Why do you seek the living with the dead?
og med dei fulle av otte stirde nedfyre seg, sagde mennerne til deim: «Kvi leitar de etter den livande millom dei daude?
6 He is not here, but was raised; remember how He spoke to you, being yet in Galilee,
Han er ikkje her; han hev stade upp att. Kom i hug kva han sagde med dykk då han endå var i Galilæa,
7 saying, It is necessary for the Son of Man to be delivered up into the hands of sinful men, and to be crucified, and to rise again [on] the third day.”
at Menneskjesonen skulde gjevast i henderne på synduge menneskje og krossfestast, og standa upp att tridje dagen!»
8 And they remembered His sayings,
Då kom dei i hug ordi hans,
9 and having turned back from the tomb, told all these things to the Eleven, and to all the rest.
og dei gjekk burt att frå gravi, og fortalde alt dette til dei elleve og alle dei andre.
10 And it was Mary the Magdalene, and Joanna, and Mary of James, and the other women with them, who told these things to the apostles,
Det var Maria Magdalena og Johanna og Jakobs-Maria og dei hine kvinnorne i fylgjet deira - dei sagde dette med apostlarne;
11 and their sayings appeared before them as idle talk, and they were not believing them.
men dei tenkte det var noko vas dei for med, og trudde deim ikkje.
12 And Peter having risen, ran to the tomb, and having stooped down he sees the linen clothes lying alone, and he went away to his own home, wondering at that having come to pass.
Peter sprang like vel av stad til gravi, og då han lutte seg ned, såg han ikkje anna enn likklædi; so gjekk han burt att, og undrast med seg yver det som var hendt.
13 And behold, two of them were going on during that day to a village, being sixty stadia distant from Jerusalem, the name of which [is] Emmaus,
Same dagen gjekk tvo av deim utetter til ein liten by som heiter Emmaus, og ligg ei mil frå Jerusalem,
14 and they were conversing with one another about all these things that have happened.
og på vegen tala dei med einannan um alt det som nyst hadde hendt.
15 And it came to pass in their conversing and reasoning together, that Jesus Himself, having come near, was going on with them,
Med dei no gjekk og tala og dryfte det med kvarandre, kom Jesus sjølv innåt og slo fylgje med deim;
16 and their eyes were restrained so as not to know Him,
men augo deira var fjetra, so dei kjende honom ikkje.
17 and He said to them, “What [are] these words that you exchange with one another, walking, and you are sad?”
«Kva er det for ting de røder so um, med de gjeng etter vegen?» spurde han. Då stana dei, og det var sjåande til at dei sturde.
18 And one, whose name was Cleopas, answering, said to Him, “Are You alone visiting Jerusalem and have not known the things having come to pass in it in these days?”
Og den eine av deim - han heitte Kleopas - tok til ords og sagde til honom: «Du må visst vera den einaste som held til i Jerusalem og ikkje veit kva som hev hendt der desse dagarne!»
19 And He said to them, “What things?” And they said to Him, “The things about Jesus of Nazareth, who became a man—a prophet—powerful in deed and word, before God and all the people,
«Kva for noko?» spurde han. «Det med Jesus frå Nasaret, » svara dei, «han som var ein profet, megtig i gjerning og ord for Gud og alt folket,
20 how also the chief priests and our rulers delivered Him up to a judgment of death, and crucified Him;
korleis øvsteprestarne og rådsherrarne våre fekk dømt honom frå livet og krossfeste honom.
21 and we were hoping that it is He who is about to redeem Israel, and also with all these things, this third day is passing today since these things happened.
Og me vona at han var den som skulde løysa ut Israel. Og med alt det so er det no på tridje dagen sidan dette gjekk fyre seg.
22 And certain of our women also astonished us, coming early to the tomb,
Men so hev og nokre kvinnor i flokken vår sett oss i uro og undring; dei var i otta ved gravi,
23 and having not found His body, they came, saying to have also seen an apparition of messengers who say He is alive,
og fann ikkje likamen hans, men kom og fortalde at dei hadde set ei syn av englar, og at englarne hadde sagt at han liver.
24 and certain of those with us went away to the tomb, and found [it] so, even as the women said, and they did not see Him.”
Nokre av felagerne våre gjekk då ut til gravi, og fann det heiltupp so som kvinnorne hadde sagt, men honom såg dei ikkje.»
25 And He said to them, “O inconsiderate and slow in heart to believe on all that the prophets spoke!
«Å, for uvituge de er, » svara han, «og for seinhuga til å tru alt det som profetarne hev tale!
26 Was it not necessary [for] the Christ to suffer these things, and to enter into His glory?”
Laut ikkje Messias lida dette, fyrr han kunde ganga inn til sin herlegdom?»
27 And having begun from Moses, and from all the Prophets, He was expounding to them in all the Writings the things about Himself.
So tok han til frå Moses og alle profetarne, og i alle skrifterne lagde han ut for deim det som er sagt um honom der.
28 And they came near to the village to where they were going, and He made an appearance of going on further,
Då dei var tett innmed den byen dei skulde til, lest han vilja ganga lenger.
29 and they constrained Him, saying, “Remain with us, for it is toward evening,” and the day declined, and He went in to remain with them.
Men dei nøydde honom og sagde: «Ver hjå oss! Det lid til kvelds, og dagen hallar.» So gjekk han inn og var hjå deim.
30 And it came to pass, in His reclining with them, having taken the bread, He blessed, and having broken, He was giving to them,
Som han no sat til bords med deim, tok han brødet og velsigna det, og braut det og gav deim.
31 and their eyes were opened, and they recognized Him, and He became unseen by them.
Då vart augo deira upplatne, so dei kjende honom att; men i det same kvarv han burt for augo deira.
32 And they said to one another, “Was our heart not burning within us as He was speaking to us in the way, and as He was opening the Writings up to us?”
Då sagde dei med einannan: «Brann ikkje hjarta i oss då han tala med oss på vegen, då han lagde ut skrifterne åt oss?»
33 And they, having risen up the same hour, turned back to Jerusalem, and found the Eleven gathered together, and those with them,
Og dei tok ut i same stund, og gjekk attende til Jerusalem. Dei fann dei elleve og felagarne deira samla, og dei sagde:
34 saying, “The Lord was indeed raised, and was seen by Simon”;
«Herren hev sanneleg stade upp att, og hev synt seg for Simon.»
35 and they were expounding the things in the way, and how He was made known to them in the breaking of the bread,
Og sjølve fortalde dei um det som hadde hendt på vegen, og korleis dei hadde kjent honom då han braut brødet.
36 and as they are speaking these things, Jesus Himself stood in the midst of them, and says to them, “Peace to you”;
Best dei tala um dette, stod han sjølv midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!»
37 and being amazed, and becoming frightened, they were thinking themselves to see a spirit.
Dei kvakk og vart rædde, og trudde det var ei ånd dei såg.
38 And He said to them, “Why are you troubled? And why do reasonings come up in your hearts?
Då sagde han til deim: «Kvi er de so forstøkte, og kvifor vaknar det tvil i hjarta dykkar?
39 See My hands and My feet, that I am He; handle Me and see, because a spirit does not have flesh and bones as you see Me having.”
Sjå henderne og føterne mine, at det er eg sjølv! Kjenn på meg og sjå! Ei ånd hev då’kje kjøt og bein, som de ser eg hev.»
40 And having said this, He showed the hands and the feet to them,
Då han hadde sagt det, synte han deim henderne og føterne sine.
41 and while they are not believing from the joy, and wondering, He said to them, “Do you have anything here to eat?”
Då dei endå ikkje kunde tru for gleda, men berre undra seg, sagde han: «Hev de noko etande her?»
42 And they gave to Him part of a broiled fish, and of a honeycomb,
Dei gav han eit stykke steikt fisk og noko av ei honningkaka,
43 and having taken, He ate before them,
og han tok det og åt det for augo deira.
44 and He said to them, “These [are] the words that I spoke to you, being yet with you, that it is necessary to be fulfilled all the things that are written in the Law of Moses, and the Prophets, and the Psalms, about Me.”
So sagde han til deim: «Dette var det eg tala til dykk um då eg endå var i lag med dykk, at alt som er skrive um meg i Moselovi og profetarne og salmarne, laut sannast.»
45 Then He opened up their understanding to understand the Writings,
So let han upp for tankarne deira, so dei kunde skyna skrifterne.
46 and He said to them, “Thus it has been written, and thus it was necessary [for] the Christ to suffer, and to rise out of the dead [on] the third day,
«So stend skrive, » sagde han, «at Messias skal lida og standa upp frå dei daude tridje dagen,
47 and conversion and forgiveness of sins is to be proclaimed in His Name to all the nations, beginning from Jerusalem:
og i hans namn skal umvending og syndeforlating ropast ut for alle folkeslag; frå Jerusalem skal det ganga ut.
48 and you are witnesses of these things.
De skal sjølve vitna um dette.
49 And behold, I send the promise of My Father on you, but you—abide in the city of Jerusalem until you are clothed with power from on high.”
Og no vil eg senda yver dykk det som far min hev lova; men de skal halda dykk rolege i byen, til de vert budde med kraft frå det høge.»
50 And He led them forth outside—to Bethany, and having lifted up His hands He blessed them,
Sidan tok han deim med seg ut or byen, til burt imot Betania, og han lyfte upp henderne og velsigna deim.
51 and it came to pass, in His blessing them, He was parted from them, and was carried up into Heaven;
Og med han lyste velsigningi, skildest han frå deim og for upp til himmelen.
52 and they, having worshiped Him, turned back to Jerusalem with great joy,
Og dei kasta seg på kne og tilbad honom. So gjekk dei attende til Jerusalem i stor gleda,
53 and were continually in the temple, praising and blessing God. Amen.
og sidan var dei allstødt i templet og lova og prisa Gud.
