Hiob 20
1 Na Naamani Sofar buae se,
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Me tirim mu ntew me, na ɛhyɛ me sɛ mimmua efisɛ me ho yeraw me yiye.
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 Mate animka bi a egu me ho fi, na ntease a minya no hyɛ me sɛ mimmua.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 “Ampa ara wunim sɛnea nneɛma te fi tete, efi bere a wɔde nnipa duaa asase so no,
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 sɛ amumɔyɛfo ani gye bere tiaa bi mu, na wɔn a wonsuro nyame nso anigye nkyɛ.
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Ɛwɔ mu sɛ nʼahohoahoa kodu ɔsoro, na ne ti kɔpem omununkum koraa a,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 ɔbɛyera afebɔɔ te sɛ nʼankasa nʼagyanan; na wɔn a wohuu no no bebisa se, ‘Ɔwɔ he?’
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Otu kɔ te sɛ ɔdae, na wɔrenhu no bio, wɔn werɛ fi te sɛ anadwo mu anisoadehu.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Ani a ehuu no no renhu no bio; na ne sibea nso renhu no bio.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Ne mma bɛpata ahiafo; ɛsɛ sɛ nʼankasa de nʼahonya san ma.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Ne mmerantebere mu ahoɔden a ahyɛ ne nnompe ma no ne no bɛkɔ mfutuma mu.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 “Ɛwɔ mu sɛ bɔne yɛ nʼanom dɛ na ɔde sie ne tɛkrɛma ase,
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 ɛwɔ mu sɛ ontumi nnyaa mu na ɔma ɛka ne dudom,
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 nanso, nʼaduan bɛyɛ nwen wɔ ne yafunu mu; ɛbɛyɛ ɔwɔ ano bɔre wɔ ne mu.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Ɔbɛfe ahonyade a ɔmenee no; Onyankopɔn bɛma ne yafunu apuw agu.
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Ɔbɛfefe awɔ bɔre; Ɔnanka se bekum no.
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Ɔrennya nsuwansuwa no nnom nsubɔnten a nufusu ne ɛwo sen wɔ mu no.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Ɔbɛdan nea ɔbrɛ nyae no aba a ɔrenni bi; ɔremfa nʼaguadi mu mfaso nnye nʼani.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 Efisɛ ɔhyɛɛ ahiafo so ma wodii ohia buruburoo; ɔde ne nsa ato afi a ɛnyɛ ɔno na osii so.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 “Ampa ara ɔrennya ahomegye mfi nea wapere anya no mu; ɔrentumi mfa nʼademude nnye ne ho nkwa.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Wafom nneɛma nyinaa awie; ne nkɔso nnu baabiara.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 Nʼadedodow nyinaa mu no, ɔbɛkɔ ɔhaw mu; na amanehunu a emu yɛ den bɛto no.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 Bere a nʼafuru ayɛ ma no, Onyankopɔn bɛtɔ nʼabufuw gya agu ne so na wabobɔ no basabasa.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Ɛwɔ mu sɛ oguan fi dade akode ano nanso bɛmma a ano yɛ kɔbere mfrafrae bɛwɔ no.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Ɔtwe bɛmma no fi nʼakyi, ano hyɛnhyɛn no fi ne brɛbo mu. Ehu bɛba ne so;
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 sum kabii retwɛn nʼademude. Ogya a ɛnnɛw mu bɛhyew no, na asɛe nea aka wɔ ne ntamadan mu.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Ɔsoro bɛda nʼafɔdi adi, na asase asɔre atia no.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Nsuyiri bɛtwe ne fi akɔ, saa ara na asuworo bɛyɛ Onyankopɔn abufuwhyew da no.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Eyi ne nkrabea a Onyankopɔn de ma amumɔyɛfo, agyapade a Onyankopɔn de ato hɔ ama wɔn ne no.”
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
