Jó 10
1 Minha alma está cansada de minha vida. Darei liberdade à minha queixa sobre mim; falarei com amargura de minha alma.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Direi a Deus: Não me condenes; faz-me saber por que brigas comigo.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 [Parece] -te bem que [me] oprimas, que rejeites o trabalho de tuas mãos, e favoreças o conselho dos perversos?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Tens tu olhos de carne? Vês tu como o ser humano vê?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 São teus dias como os dias do ser humano, ou teus anos como os anos do homem,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 Para que investigues minha perversidade, e pesquises meu pecado?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Tu sabes que eu não sou mau; todavia ninguém há que [me] livre de tua mão.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Tuas mãos me fizeram e me formaram por completo; porém agora tu me destróis.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Por favor, lembra-te que me preparaste como o barro; e me farás voltar ao pó da terra.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Por acaso não me derramaste como o leite, e como o queijo me coalhaste?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 De pele e carne tu me vestiste; e de ossos e nervos tu me teceste.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Vida e misericórdia me concedeste, e teu cuidado guardou meu espírito.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Porém estas coisas escondeste em teu coração; eu sei que isto esteve contigo:
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 Se eu pecar, tu me observarás, e não absolverás minha culpa.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 Se eu for perverso, ai de mim! Mesmo se eu for justo, não levantarei minha cabeça; estou farto de desonra, e de ver minha aflição.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 Se [minha cabeça] se exaltar, tu me caças como um leão feroz, e voltas a fazer em coisas extraordinárias contra mim.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Renovas tuas testemunhas contra mim, e multiplicas tua ira sobre mim; combates vêm sucessivamente contra mim.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Por que me tiraste da madre? [Bom seria] se eu não tivesse respirado, e nenhum olho me visse!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 Teria sido como se nunca tivesse existido, e desde o ventre [materno] seria levado à sepultura.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Por acaso não são poucos os meus dias? Cessa [pois] e deixa-me, para que eu tenha um pouco de alívio,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Antes que eu me vá para não voltar, à terra da escuridão e da sombra de morte;
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 Terra escura ao extremo, tenebrosa, sombra de morte, sem ordem alguma, onde a luz é como a escuridão.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
