Romerne 11
1 Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein.
I say then, did God cast away His people? Let it not be! For I am also an Israelite, of the seed of Abraham, of the tribe of Benjamin:
2 Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer:
God did not cast away His people whom He knew before; have you not known—in Elijah—what the Writing says? How he pleads with God concerning Israel, saying,
3 «Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.»
“LORD, they killed Your prophets, and they dug down Your altars, and I was left alone, and they seek my life”;
4 Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.»
but what does the divine answer say to him? “I left to Myself seven thousand men who did not bow a knee to Ba‘al.”
5 Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing.
So then also in the present time there has been a remnant according to the [divine] selection of grace;
6 Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger.
and if by grace, no longer of works, otherwise grace becomes no longer grace; and if of works, it is no longer grace, otherwise work is no longer work.
7 Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde,
What then? What Israel seeks after, this it did not obtain, and the chosen obtained, and the rest were hardened,
8 som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.»
according as it has been written: “God gave to them a spirit of deep sleep, eyes not to see, and ears not to hear, to this very day,”
9 Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld!
and David says, “Let their table become for a snare, and for a trap, and for a stumbling-block, and for a repayment to them;
10 Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!»
let their eyes be darkened—not to behold, and You always bow down their back.”
11 Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug.
I say then, did they stumble that they might fall? Let it not be! But by their fall the salvation [is] to the nations, to arouse them to jealousy;
12 Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending!
and if their fall [is] the riches of [the] world, and their diminishment the riches of nations, how much more their fullness?
13 For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt,
For to you I speak—to the nations—inasmuch as I am indeed an apostle of nations, I glorify my ministry;
14 um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim.
if I will arouse my own flesh to jealousy by any means, and will save some of them,
15 For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne?
for if the casting away of them [is] a reconciliation of the world, what the reception—if not life out of the dead?
16 Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og.
And if the first-fruit [is] holy, the lump also; and if the root [is] holy, the branches also.
17 Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet,
And if certain of the branches were broken off, and you, being a wild olive tree, were grafted in among them, and became a fellow-partaker of the root and of the fatness of the olive tree—
18 so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg.
do not boast against the branches; and if you boast, you do not bear the root, but the root you!
19 So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.»
You will say, then, “The branches were broken off, that I might be grafted in”; right!
20 Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast!
By unbelief they were broken off, and you have stood by faith; do not be high-minded, but be fearing;
21 For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller.
for if God did not spare the natural branches—lest perhaps He also will not spare you.
22 Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen.
Behold, then, goodness and severity of God—on those indeed who fell, severity; and on you, goodness, if you may remain in the goodness, otherwise, you also will be cut off.
23 Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att.
And those also, if they may not remain in unbelief, will be grafted in, for God is able to graft them in again;
24 For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der!
for if you, out of the olive tree, wild by nature, were cut out, and contrary to nature, were grafted into a good olive tree, how much rather will they, who [are] according to nature, be grafted into their own olive tree?
25 For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn,
For I do not wish you to be ignorant, brothers, of this secret—that you may not be wise in your own conceits—that hardness in part to Israel has happened until the fullness of the nations may come in;
26 og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob,
and so all Israel will be saved, according as it has been written: “There will come forth out of Zion He who is delivering, and He will turn away impiety from Jacob,
27 og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.»
and this to them [is] the covenant from Me when I may take away their sins.”
28 Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld;
As regards, indeed, the good tidings, [they are] enemies on your account; and as regards the [divine] selection—beloved on account of the fathers;
29 for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt.
for the gifts and the calling of God are irrevocable;
30 For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad,
for as you also once did not believe in God, and now found kindness by the unbelief of these,
31 so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge;
so also these now did not believe, that in your kindness they also may find kindness;
32 for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. (eleēsē g1653)
for God shut up together the whole to unbelief, that to the whole He might do kindness. (eleēsē g1653)
33 Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans!
O depth of riches, and wisdom and knowledge of God! How unsearchable His judgments, and untraceable His ways!
34 For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans?
For who knew the mind of the LORD? Or who became His counselor?
35 Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att?
Or who first gave to Him, and it will be given back to him again?
