Salmenes 69
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
[Salmo] di Davide, [dato] al Capo de' Musici, sopra Sosannim SALVAMI, o Dio; Perciocchè le acque son pervenute infino all'anima.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
Io sono affondato in un profondo pantano, Ove non [vi è luogo] da fermare [il piè]; Io son giunto alle profondità dell'acqua, e la corrente m'inonda.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
Io sono stanco di gridare, io ho la gola asciutta; Gli occhi mi son venuti meno, aspettando l'Iddio mio.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
Quelli che mi odiano senza cagione Sono in maggior numero che i capelli del mio capo; Quelli che mi disertano, [e] che mi sono nemici a torto, si fortificano; Ecco là, io ho renduto ciò che non aveva rapito.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
O Dio, tu conosci la mia follia; E le mie colpe non ti sono occulte.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
O Signore, Dio degli eserciti, Quelli che sperano in te non sieno confusi per cagion di me; Quelli che ti cercano non sieno svergognati per me, O Dio d'Israele.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
Perciocchè per l'amor di te io soffro vituperio; Vergogna mi ha coperta la faccia.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
Io son divenuto strano a' miei fratelli, E forestiere a' figliuoli di mia madre.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
Perciocchè lo zelo della tua Casa mi ha roso; E i vituperii di quelli che ti fanno vituperio mi caggiono addosso.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
Io ho pianto, [affliggendo] l'anima mia col digiuno; Ma [ciò] mi è tornato in grande obbrobrio.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
Ancora ho fatto d'un sacco il mio vestimento; Ma son loro stato in proverbio.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
Quelli che seggono nella porta ragionano di me; E le canzoni de' bevitori di cervogia [ne] parlano.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
Ma quant'è a me, o Signore, la mia orazione [s'indirizza] a te; [Egli vi è] un tempo di benevolenza; O Dio, per la grandezza della tua benignità, E per la verità della tua salute, rispondimi.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Tirami fuor del pantano, che io non vi affondi, [E] che io sia riscosso da quelli che mi hanno in odio, Dalle profondità delle acque;
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Che la corrente delle acque non m'inondi, E che il gorgo non mi tranghiotta, E che il pozzo non turi sopra me la sua bocca.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Rispondimi, o Signore; perciocchè la tua benignità [è] buona; Secondo la grandezza delle tue compassioni riguarda verso me.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
E non nascondere il tuo volto dal tuo servo; Perciocchè io son distretto; affrettati, rispondimi.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Accostati all'anima mia, riscattala; Riscuotimi, per cagion de' miei nemici.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
Tu conosci il vituperio, l'onta, e la vergogna che mi è fatta; Tutti i miei nemici [son] davanti a te.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
Il vituperio mi ha rotto il cuore, e io son tutto dolente; Ed ho aspettato che alcuno si condolesse meco, ma non [vi è stato] alcuno; Ed [ho aspettati] de' consolatori, ma non [ne] ho trovati.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
Hanno, oltre a ciò, messo del veleno nella mia vivanda; E, nella mia sete, mi hanno dato a bere dell'aceto.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
Sia la lor mensa un laccio [teso] davanti a loro; E le lor prosperità [sieno loro] una trappola.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
Gli occhi loro sieno oscurati, sì che non possano vedere; E fa' loro del continuo vacillare i lombi.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Spandi l'ira tua sopra loro, E colgali l'ardor del tuo cruccio.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
Sieno desolati i lor palazzi; Ne' lor tabernacoli non vi sia alcuno abitatore.
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
Perciocchè hanno perseguitato colui che tu hai percosso, E fatte le lor favole del dolore di coloro che tu hai feriti.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Aggiugni loro iniquità sopra iniquità; E non abbiano giammai entrata alla tua giustizia.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Sieno cancellati dal libro della vita; E non sieno scritti co' giusti.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
Ora, quant'è a me, io [sono] afflitto e addolorato; La tua salute, o Dio, mi levi ad alto.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
Io loderò il Nome di Dio con cantici, E lo magnificherò con lode.
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
E [ciò] sarà più accettevole al Signore, che bue, [Che] giovenco con corna ed unghie.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
I mansueti, vedendo [ciò], si rallegreranno; Ed il cuor vostro viverà, [o voi] che cercate Iddio.
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
Perciocchè il Signore esaudisce i bisognosi, E non isprezza i suoi prigioni.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Lodinlo i cieli e la terra; I mari, e tutto ciò che in essi guizza.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
Perciocchè Iddio salverà Sion, ed edificherà le città di Giuda; E [coloro] vi abiteranno, e possederanno Sion per eredità.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
E la progenie de' suoi servitori l'erederà; E quelli che amano il suo Nome abiteranno in essa.
