Salmenes 38

1 Ein salme av David; til minnesofferet. Herre, refs meg ikkje i din vreide, og tukta meg ikkje i din harm!

“A psalm of David. To bring to remembrance.” O LORD! rebuke me not in thy wrath, Nor chasten me in thy hot displeasure!

2 For dine piler er farne ned i meg, og di hand hev falle tungt på meg.

For thine arrows have deeply pierced me, And thy hand hath been heavy upon me.

3 Det finst inkje friskt i mitt kjøt for din vreide skuld; det er ikkje fred i mine bein for mi synd skuld.

There is no soundness in my flesh, because of thine anger; Nor rest in my bones, because of my sin.

4 For mine misgjerningar stig meg yver hovudet, som ei tung byrd er dei meg for tunge.

For my iniquities have gone over my head; Like a heavy burden, they are more than I can bear.

5 Det luftar ilt av mine sår, dei renn av verk for min dårskap skuld.

My wounds putrefy and are loathsome on account of my folly.

6 Eg er krøkt, reint samanbøygd, heile dagen gjeng eg svartklædd.

I am bent; I am bowed down greatly; I go mourning all the day long.

7 For mine lender er fulle av brand, og det finst inkje frisk i mitt kjøt.

For my loins are full of burning heat, And there is no soundness in my flesh.

8 Eg er reint valen og sundslegen, eg skrik høgt av hjartestynjing.

I am weakened and bruised exceedingly; I roar by reason of the disquietude of my heart.

9 Herre, for di åsyn er alt mitt ynskje, og min sukk er ikkje løynd for deg.

O Lord! thou knowest all my desire, And my groaning is not hidden from thee!

10 Mitt hjarta slær hardt, mi kraft hev forlate meg, og jamvel mine augo hev mist sitt ljos for meg.

My heart panteth; my strength faileth me; The very light of my eyes is gone from me.

11 Mine vener og frendar held seg undan frå mi plåga, og mine næmaste stend langt burte.

My friends and acquaintance keep aloof from my woe, And my kinsmen stand afar off:

12 Og dei som ligg etter mitt liv, dei legg ut snaror, og dei som søkjer mi ulukka, dei talar um undergang og tenkjer på svik heile dagen.

While they who seek my life lay snares for me; They who seek my hurt threaten destruction, And meditate deceit all the day long.

13 Og eg er som ein dauv, eg høyrer ikkje, og liksom ein mållaus som ikkje let upp sin munn.

But I, like a deaf man, hear not; And, like a dumb man, open not my mouth.

14 Ja, eg er som ein mann som ikkje høyrer, og som ikkje hev motmæle i sin munn.

I am like one who heareth nothing, And in whose mouth is no reply.

15 For til deg, Herre, stend mi von; du vil svara meg, Herre, min Gud!

For in thee, O LORD! do I put my trust; Thou wilt hear, O Lord, my God!

16 For eg segjer: «Dei vil elles gleda seg yver meg; når min fot vaggar, høgmodast dei yver meg.»

For I have prayed, “Let them not rejoice over me; Let them not exult at the slipping of my feet!”

17 For eg er nær på å falla, og min hugverk er stendigt framfyre meg.

For I am ready to fall, And my pain doth never leave me;

18 For eg må sanna mi skuld, syrgja yver mi synd.

For I confess my iniquity, And am troubled on account of my sin.

19 Og mine fiendar liver, dei er mannsterke, og dei er mange som hatar meg utan orsak.

But my enemies flourish and are strong; They who hate me without cause are multiplied.

20 Og dei som løner godt med vondt, stend meg imot, av di eg fer etter det gode.

They who repay good with evil are my enemies, Because I follow that which is good.

21 Forlat meg ikkje, Herre! Min Gud, ver ikkje langt ifrå meg!

Forsake me not, O LORD! O my God! be not far from me!

22 Kom meg snart til hjelp, Herre, mi frelsa!

Make hast to mine aid, O Lord, my salvation!