Salmenes 17
1 Ei bøn av David. Herre, høyr på rettvis sak, lyd etter mitt rop, vend øyra til mi bøn frå saklause lippor!
A prayer of David. Listen, O Lord, to my innocence; attend to my piercing cry. Give heed to my prayer out of lips unfeigned.
2 Lat min rett ganga ut frå ditt andlit, dine augo skoda kva rett er!
Let my vindication come from you, your eyes see the truth.
3 Du prøver mitt hjarta, gjestar det um natti, du ransakar meg, du finn ingen ting; min tanke vik ikkje av frå min munn.
When you test my heart when you visit at night, and assay me like silver – you can find no evil. I am determined that my mouth should not lie.
4 Mot det som menneskje hev gjort meg, hev eg etter ordet frå dine lippor teke meg i vare for valdsmanns stigar.
I gave earnest heed to the words of your lips.
5 Mine stig heldt seg stødt til dine farvegar, mine føtar snåva ikkje.
My steps have held fast to the paths of your precepts and in your tracks have my feet never stumbled.
6 Eg ropar til deg, for du svarar meg, Gud! Bøyg ditt øyra til meg, høyr mitt ord!
So I call you, O God, with assurance of answer; bend down your ear to me, hear what I say.
7 Vis di underfulle miskunn, du som frelsar deim som flyr til deg, frå deim som stend imot di høgre hand!
Show your marvellous love, you who save from enemies those who take refuge at your right hand.
8 Vakta meg som din augnestein! gøym meg i skuggen av dine vengjer
Keep me as the apple of the eye, hide me in the shelter of your wings.
9 for dei ugudlege som øydelegg meg, mine fiendar til dauden, som kringset meg!
From wicked people who do me violence, from deadly foes who crowd around me.
10 Dei let sitt feite hjarta att, med sin munn talar dei i ovmod.
They have closed their hearts to pity, the words of their mouths are haughty.
11 Kvar me gjeng, kringgjeng dei oss no; sine augo set dei på å støyta meg ned til jordi.
Now they dog us at every step, keenly watching, to hurl us to the ground,
12 Han er lik ei løva som stundar etter å riva sund, og ei ungløva som ligg i løyne.
like a lion, longing to tear, like a young lion, lurking in secret.
13 Statt upp, Herre, stig fram imot honom, støyt honom ned, frels mi sjæl frå den ugudlege med ditt sverd,
Arise, Lord, face them and fell them. By your sword set me free from the wicked,
14 frå menner med di hand, Herre, frå menner av denne verdi, som hev sin lut i dette liv, og som du fyller buken på med dine skattar, dei som er rike på søner og let sine avleivor etter seg til sine born!
by your hand, O Lord, from those – whose portion of life is but of this world. But let your treasured ones have food in plenty may their children be full and their children satisfied.
15 Eg skal i rettferd skoda ditt andlit, eg skal, når eg vaknar, mettast av di åsyn.
In my innocence I will see your face, awake I am filled with a vision of you.
