Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Wisdom hath builded her house, She hath hewn out her pillars — seven.
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
She hath slaughtered her slaughter, She hath mingled her wine, Yea, she hath arranged her table.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
She hath sent forth her damsels, She crieth on the tops of the high places of the city:
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
'Who [is] simple? let him turn aside hither.' Whoso lacketh heart: she hath said to him,
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
'Come, eat of my bread, And drink of the wine I have mingled.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Forsake ye, the simple, and live, And be happy in the way of understanding.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
The instructor of a scorner Is receiving for it — shame, And a reprover of the wicked — his blemish.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Reprove not a scorner, lest he hate thee, Give reproof to the wise, and he loveth thee.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Give to the wise, and he is wiser still, Make known to the righteous, And he increaseth learning.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
The commencement of wisdom [is] the fear of Jehovah, And a knowledge of the Holy Ones [is] understanding.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
For by me do thy days multiply, And added to thee are years of life.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
If thou hast been wise, thou hast been wise for thyself, And thou hast scorned — thyself bearest [it].
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
A foolish woman [is] noisy, Simple, and hath not known what.
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
And she hath sat at the opening of her house, On a throne — the high places of the city,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
To call to those passing by the way, Who are going straight [on] their paths.
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
'Who [is] simple? let him turn aside hither.' And whoso lacketh heart — she said to him,
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
'Stolen waters are sweet, And hidden bread is pleasant.'
