Lukas 24
1 Men den fyrste dagen i vika, tidleg i otta, kom dei til gravi, og hadde med seg kryddorne som dei hadde laga til.
But on the first day of the week, at early dawn, they and some others came to the tomb, bringing the spices which they had prepared.
2 Då fekk dei sjå at steinen var velt ifrå gravi;
They found the stone rolled away from the tomb.
3 dei gjekk inn, men fann ikkje likamen åt Herren Jesus.
They entered in, and didn’t find the Lord Yeshua’s body.
4 Dei visste ikkje kva dei skulde tenkja um dette; då stod det med ein gong tvo menner i skinande klæde innmed deim,
While they were greatly perplexed about this, behold, two men stood by them in dazzling clothing.
5 og med dei fulle av otte stirde nedfyre seg, sagde mennerne til deim: «Kvi leitar de etter den livande millom dei daude?
Becoming terrified, they bowed their faces down to the earth. The men said to them, “Why do you seek the living amongst the dead?
6 Han er ikkje her; han hev stade upp att. Kom i hug kva han sagde med dykk då han endå var i Galilæa,
He isn’t here, but is risen. Remember what he told you when he was still in Galilee,
7 at Menneskjesonen skulde gjevast i henderne på synduge menneskje og krossfestast, og standa upp att tridje dagen!»
saying that the Son of Man must be delivered up into the hands of sinful men and be crucified, and the third day rise again?”
8 Då kom dei i hug ordi hans,
They remembered his words,
9 og dei gjekk burt att frå gravi, og fortalde alt dette til dei elleve og alle dei andre.
returned from the tomb, and told all these things to the Eleven and to all the rest.
10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Jakobs-Maria og dei hine kvinnorne i fylgjet deira - dei sagde dette med apostlarne;
Now they were Miriam Magdalene, Yochanah, and Miriam the mother of Jacob. The other women with them told these things to the emissaries.
11 men dei tenkte det var noko vas dei for med, og trudde deim ikkje.
These words seemed to them to be nonsense, and they didn’t believe them.
12 Peter sprang like vel av stad til gravi, og då han lutte seg ned, såg han ikkje anna enn likklædi; so gjekk han burt att, og undrast med seg yver det som var hendt.
But Peter got up and ran to the tomb. Stooping and looking in, he saw the strips of linen lying by themselves, and he departed to his home, wondering what had happened.
13 Same dagen gjekk tvo av deim utetter til ein liten by som heiter Emmaus, og ligg ei mil frå Jerusalem,
Behold, two of them were going that very day to a village named Emmaus, which was sixty stadia from Jerusalem.
14 og på vegen tala dei med einannan um alt det som nyst hadde hendt.
They talked with each other about all of these things which had happened.
15 Med dei no gjekk og tala og dryfte det med kvarandre, kom Jesus sjølv innåt og slo fylgje med deim;
While they talked and questioned together, Yeshua himself came near, and went with them.
16 men augo deira var fjetra, so dei kjende honom ikkje.
But their eyes were kept from recognising him.
17 «Kva er det for ting de røder so um, med de gjeng etter vegen?» spurde han. Då stana dei, og det var sjåande til at dei sturde.
He said to them, “What are you talking about as you walk, and are sad?”
18 Og den eine av deim - han heitte Kleopas - tok til ords og sagde til honom: «Du må visst vera den einaste som held til i Jerusalem og ikkje veit kva som hev hendt der desse dagarne!»
One of them, named Klofah, answered him, “Are you the only stranger in Jerusalem who doesn’t know the things which have happened there in these days?”
19 «Kva for noko?» spurde han. «Det med Jesus frå Nasaret, » svara dei, «han som var ein profet, megtig i gjerning og ord for Gud og alt folket,
He said to them, “What things?” They said to him, “The things concerning Yeshua the Nazarene, who was a prophet mighty in deed and word before God and all the people;
20 korleis øvsteprestarne og rådsherrarne våre fekk dømt honom frå livet og krossfeste honom.
and how the chief priests and our rulers delivered him up to be condemned to death, and crucified him.
21 Og me vona at han var den som skulde løysa ut Israel. Og med alt det so er det no på tridje dagen sidan dette gjekk fyre seg.
But we were hoping that it was he who would redeem Israel. Yes, and besides all this, it is now the third day since these things happened.
22 Men so hev og nokre kvinnor i flokken vår sett oss i uro og undring; dei var i otta ved gravi,
Also, certain women of our company amazed us, having arrived early at the tomb;
23 og fann ikkje likamen hans, men kom og fortalde at dei hadde set ei syn av englar, og at englarne hadde sagt at han liver.
and when they didn’t find his body, they came saying that they had also seen a vision of angels, who said that he was alive.
24 Nokre av felagerne våre gjekk då ut til gravi, og fann det heiltupp so som kvinnorne hadde sagt, men honom såg dei ikkje.»
Some of us went to the tomb and found it just like the women had said, but they didn’t see him.”
25 «Å, for uvituge de er, » svara han, «og for seinhuga til å tru alt det som profetarne hev tale!
He said to them, “Foolish people, and slow of heart to believe in all that the prophets have spoken!
26 Laut ikkje Messias lida dette, fyrr han kunde ganga inn til sin herlegdom?»
Didn’t the Messiah have to suffer these things and to enter into his glory?”
27 So tok han til frå Moses og alle profetarne, og i alle skrifterne lagde han ut for deim det som er sagt um honom der.
Beginning from Moses and from all the prophets, he explained to them in all the Scriptures the things concerning himself.
28 Då dei var tett innmed den byen dei skulde til, lest han vilja ganga lenger.
They came near to the village where they were going, and he acted like he would go further.
29 Men dei nøydde honom og sagde: «Ver hjå oss! Det lid til kvelds, og dagen hallar.» So gjekk han inn og var hjå deim.
They urged him, saying, “Stay with us, for it is almost evening, and the day is almost over.” He went in to stay with them.
30 Som han no sat til bords med deim, tok han brødet og velsigna det, og braut det og gav deim.
When he had sat down at the table with them, he took the bread and gave thanks. Breaking it, he gave it to them.
31 Då vart augo deira upplatne, so dei kjende honom att; men i det same kvarv han burt for augo deira.
Their eyes were opened and they recognised him; then he vanished out of their sight.
32 Då sagde dei med einannan: «Brann ikkje hjarta i oss då han tala med oss på vegen, då han lagde ut skrifterne åt oss?»
They said to one another, “Weren’t our hearts burning within us while he spoke to us along the way, and while he opened the Scriptures to us?”
33 Og dei tok ut i same stund, og gjekk attende til Jerusalem. Dei fann dei elleve og felagarne deira samla, og dei sagde:
They rose up that very hour, returned to Jerusalem, and found the eleven gathered together, and those who were with them,
34 «Herren hev sanneleg stade upp att, og hev synt seg for Simon.»
saying, “The Lord is risen indeed, and has appeared to Simon!”
35 Og sjølve fortalde dei um det som hadde hendt på vegen, og korleis dei hadde kjent honom då han braut brødet.
They related the things that happened along the way, and how he was recognised by them in the breaking of the bread.
36 Best dei tala um dette, stod han sjølv midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!»
As they said these things, Yeshua himself stood amongst them, and said to them, “Peace be to you.”
37 Dei kvakk og vart rædde, og trudde det var ei ånd dei såg.
But they were terrified and filled with fear, and supposed that they had seen a spirit.
38 Då sagde han til deim: «Kvi er de so forstøkte, og kvifor vaknar det tvil i hjarta dykkar?
He said to them, “Why are you troubled? Why do doubts arise in your hearts?
39 Sjå henderne og føterne mine, at det er eg sjølv! Kjenn på meg og sjå! Ei ånd hev då’kje kjøt og bein, som de ser eg hev.»
See my hands and my feet, that it is truly me. Touch me and see, for a spirit doesn’t have flesh and bones, as you see that I have.”
40 Då han hadde sagt det, synte han deim henderne og føterne sine.
When he had said this, he showed them his hands and his feet.
41 Då dei endå ikkje kunde tru for gleda, men berre undra seg, sagde han: «Hev de noko etande her?»
While they still didn’t believe for joy, and wondered, he said to them, “Do you have anything here to eat?”
42 Dei gav han eit stykke steikt fisk og noko av ei honningkaka,
They gave him a piece of a broiled fish and some honeycomb.
43 og han tok det og åt det for augo deira.
He took them, and ate in front of them.
44 So sagde han til deim: «Dette var det eg tala til dykk um då eg endå var i lag med dykk, at alt som er skrive um meg i Moselovi og profetarne og salmarne, laut sannast.»
He said to them, “This is what I told you while I was still with you, that all things which are written in the Torah of Moses, the Prophets, and the Psalms concerning me must be fulfilled.”
45 So let han upp for tankarne deira, so dei kunde skyna skrifterne.
Then he opened their minds, that they might understand the Scriptures.
46 «So stend skrive, » sagde han, «at Messias skal lida og standa upp frå dei daude tridje dagen,
He said to them, “Thus it is written, and thus it was necessary for the Messiah to suffer and to rise from the dead the third day,
47 og i hans namn skal umvending og syndeforlating ropast ut for alle folkeslag; frå Jerusalem skal det ganga ut.
and that repentance and remission of sins should be preached in his name to all the nations, beginning at Jerusalem.
48 De skal sjølve vitna um dette.
You are witnesses of these things.
49 Og no vil eg senda yver dykk det som far min hev lova; men de skal halda dykk rolege i byen, til de vert budde med kraft frå det høge.»
Behold, I send out the promise of my Father on you. But wait in the city of Jerusalem until you are clothed with power from on high.”
50 Sidan tok han deim med seg ut or byen, til burt imot Betania, og han lyfte upp henderne og velsigna deim.
He led them out as far as Bethany, and he lifted up his hands and blessed them.
51 Og med han lyste velsigningi, skildest han frå deim og for upp til himmelen.
While he blessed them, he withdrew from them and was carried up into heaven.
52 Og dei kasta seg på kne og tilbad honom. So gjekk dei attende til Jerusalem i stor gleda,
They worshipped him and returned to Jerusalem with great joy,
53 og sidan var dei allstødt i templet og lova og prisa Gud.
and were continually in the temple, praising and blessing God. Amen.
