Jobs 37
1 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
At this my heart trembleth, And leapeth out of its place.
2 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
Hear, O hear, the thunder of his voice, And the noise which goeth forth from his mouth!
3 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
He directeth it under the whole heaven, And his lightning to the ends of the earth.
4 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
After it the thunder roareth; He thundereth with his voice of majesty, And restraineth it not, when his voice is heard.
5 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
God thundereth with his voice marvellously; Great things doeth he, which we cannot comprehend.
6 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
For he saith to the snow, “Be thou on the earth!” To the shower also, even the showers of his might.
7 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
He sealeth up the hand of every man, That all men whom he hath made may acknowledge him.
8 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
Then the beasts go into dens, And abide in their caverns.
9 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
Out of the south cometh the whirlwind, And cold out of the north.
10 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
By the breath of God ice is formed, And the broad waters become narrow,
11 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
Yea, with moisture he burdeneth the clouds; He spreadeth abroad his lightning-clouds.
12 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
They move about by his direction, To execute all his commands throughout the world;
13 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
Whether he cause them to come for punishment, Or for the land, or for mercy.
14 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
Give ear to this, O Job! Stand still, and consider the wondrous works of God!
15 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
Dost thou know when God gave commandment to them, And caused the lightning of his cloud to flash?
16 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
Dost thou understand the balancing of the clouds, The wondrous works of Him that is perfect in knowledge?
17 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
How thy garments become warm, When he maketh the earth still by the south wind?
18 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
Canst thou like him spread out the sky, Which is firm like a molten mirror?
19 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
Teach us what we shall say to him! For we cannot set in order our words by reason of darkness.
20 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
Shall it be told him that I would speak? Shall a man speak, that he may be consumed?
21 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
For now men do not look upon the light, When it is bright in the skies, When the wind hath passed over them, and made them clear.
22 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
From the north cometh gold; But with God is terrible majesty!
23 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
The Almighty, we cannot find him out; Great is he in power and justice, Abundant in righteousness; he doth not oppress.
24 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
Therefore let men fear him! Upon none of the wise in heart will he look.
