Hebreerne 3
1 Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
Therefore, holy brothers, you who share in a heavenly calling, consider Jesus Christ, the apostle and high priest of our confession,
2 han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
who was faithful to the one who appointed him, just as Moses was faithful in all God's house.
3 For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
Yet Jesus is considered worthy of more glory than Moses, just as the builder of a house has more honor than the house itself.
4 Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
For every house is built by someone, but the builder of all things is God.
5 Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
Now Moses was faithful in all God's house as a servant, which provided testimony to what would be spoken later.
6 men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
But Christ is faithful over God's house as a Son. And we are his house if indeed we hold our confidence firm to the end along with the hope in which we boast.
7 Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
Therefore, as the Holy Spirit says, “Today, if you hear his voice,
8 so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
do not harden your hearts as in the rebellion, on the day of testing in the wilderness,
9 der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
where your fathers tried me, tested me, and saw my works for forty years.
10 Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
Therefore I was angry with that generation and said, ‘They always go astray in their hearts; they have not known my ways.’
11 so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
As I swore in my wrath, ‘They will not enter my rest!’”
12 Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
Brothers, make sure that none of you has an evil heart of unbelief that turns away from the living God.
13 Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
But encourage one another each day, as long as it is called “Today,” so that none of you will be hardened by the deceitfulness of sin.
14 For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
For we have become sharers in Christ, if indeed we hold our original confidence firm to the end.
15 Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
As it is said, “Today, if you hear his voice, do not harden your hearts as in the rebellion.”
16 kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
For some did rebel when they heard God's voice, but not all whom Moses led out of Egypt.
17 Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
Now with whom was God angry for forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
18 Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
And to whom did God swear that they would not enter his rest, if not to those who were disobedient?
19 So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
So we see that it was because of their unbelief that they were not able to enter.
