Hebreerne 1
1 Etter at Gud fordom hadde tala mange gonger og på mange måtar til federne gjenom profetarne,
In many parts, and many ways, God of old having spoken to the fathers in the prophets,
2 so hev han i desse siste dagar tala til oss gjenom Sonen. Honom hev han sett til erving yver alle ting, og ved honom hev han og gjort verdi. (aiōn g165)
in these last days did speak to us in a Son, whom He appointed heir of all things, through whom also He did make the ages; (aiōn g165)
3 Han er avglansen av hans herlegdom og avbilætet av hans grunn-hått, og ber alle ting ved sitt veldes ord, og då han hadde gjort reinsing for synderne våre, sette han seg difor ved høgre handi åt Majestæten i det høge,
who being the brightness of the glory, and the impress of His subsistence, bearing up also the all things by the saying of his might — through himself having made a cleansing of our sins, sat down at the right hand of the greatness in the highest,
4 og han hev vorte so mykje hævare enn englarne som han hev ervt eit herlegare namn framfor deim.
having become so much better than the messengers, as he did inherit a more excellent name than they.
5 For kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Du er son min, eg hev født deg i dag?» og atter: «Eg vil vera honom ein far, og han skal vera meg ein son.»
For to which of the messengers said He ever, 'My Son thou art — I to-day have begotten thee?' and again, 'I will be to him for a father, and he shall be to Me for a son?'
6 Men når han atter fører den fyrstefødde inn i verdi, segjer han: «Og alle Guds englar skal tilbeda honom.»
and when again He may bring in the first-born to the world, He saith, 'And let them bow before him — all messengers of God;'
7 Og um englarne segjer han: «Han som gjer englarne sine til vindar og tenarane sine til eldsloge; »
and unto the messengers, indeed, He saith, 'Who is making His messengers spirits, and His ministers a flame of fire;'
8 men um Sonen: «Din kongsstol, Gud, stend i all æva; ein kongsstav med rettvisa er kongsstaven i ditt rike. (aiōn g165)
and unto the Son: 'Thy throne, O God, [is] to the age of the age; a sceptre of righteousness [is] the sceptre of thy reign; (aiōn g165)
9 Du elska rettferd og hata urett; difor hev Gud, din Gud, salva deg med fagnads olje framfor dine medbrør.»
thou didst love righteousness, and didst hate lawlessness; because of this did He anoint thee — God, thy God — with oil of gladness above thy partners;'
10 Og: «Du, Herre, grunnfeste jordi frå upphavet, og himlarne er verk av dine hender;
and, 'Thou, at the beginning, Lord, the earth didst found, and a work of thy hands are the heavens;
11 dei skal forgangast, men du vert verande, og dei skal alle eldast som ein klædnad,
these shall perish, and Thou dost remain, and all, as a garment, shall become old,
12 og som ei kåpa skal du rulla deim saman, og dei skal verta umskifte, men du er den same, og dine år skal ikkje få ende.»
and as a mantle Thou shall roll them together, and they shall be changed, and Thou art the same, and Thy years shall not fail.'
13 Men kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Set deg ved mi høgre hand, til dess eg legg dine fiendar til skammel under dine føter?»
And unto which of the messengers said He ever, 'Sit at My right hand, till I may make thine enemies thy footstool?'
14 Er dei ikkje alle saman tenande ånder, som vert utsende til tenesta for deira skuld som skal erva frelsa?
are they not all spirits of service — for ministration being sent forth because of those about to inherit salvation?
