Jakobs 1
1 Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tenar, helsar dei tolv ætterne som er spreidde i framande land.
James, of God and of the Lord Jesus Christ a servant, to the Twelve Tribes who are in the dispersion: Hail!
2 Haldt det for berre gleda, mine brør, når de kjem ut i ymse freistingar,
All joy count [it], my brethren, when ye may fall into temptations manifold;
3 etter di de veit at prøvingi av dykkar tru verkar tolmod!
knowing that the proof of your faith doth work endurance,
4 Men tolmodet må føra til fullkome verk, so de kann vera fullkomne og heile og ikkje vanta noko.
and let the endurance have a perfect work, that ye may be perfect and entire — in nothing lacking;
5 Men dersom nokon av dykk vantar visdom, so bede han Gud, han som gjev alle viljugt og utan vondord, og han skal få.
and if any of you do lack wisdom, let him ask from God, who is giving to all liberally, and not reproaching, and it shall be given to him;
6 Men han må beda med tru og ikkje tvilande; for den som tvilar, er liksom havbåra, som vert rørd og rugga av vinden.
and let him ask in faith, nothing doubting, for he who is doubting hath been like a wave of the sea, driven by wind and tossed,
7 For ikkje må det menneskjet tru at han skal få noko av Herren,
for let not that man suppose that he shall receive anything from the Lord —
8 slik ein tvihuga mann, ustød på alle sine vegar.
a two-souled man [is] unstable in all his ways.
9 Men den låge broren rose seg av sin høgleik,
And let the brother who is low rejoice in his exaltation,
10 og den rike av sin lågleik; for han skal kverva burt som blomen på graset:
and the rich in his becoming low, because as a flower of grass he shall pass away;
11 Soli gjekk upp med sin hite og gjorde graset turt, og blomen på det fall av, og hans fagre åsyn vart øydelagd. Soleis skal og den rike visna på sine vegar.
for the sun did rise with the burning heat, and did wither the grass, and the flower of it fell, and the grace of its appearance did perish, so also the rich in his way shall fade away!
12 Sæl den mannen som held ut i freisting! for når han er prøvd, skal han få livsens kruna, som Gud hev lova deim som elskar honom.
Happy the man who doth endure temptation, because, becoming approved, he shall receive the crown of the life, which the Lord did promise to those loving Him.
13 Ingen må segja når han vert freista: «Eg vert freista av Gud; » for Gud er ikkje freista av det vonde, og sjølv freistar han ingen.
Let no one say, being tempted — 'From God I am tempted,' for God is not tempted of evil, and Himself doth tempt no one,
14 Men kvar ein vert freista når han vert dregen og lokka av si eigi lyst!
and each one is tempted, by his own desires being led away and enticed,
15 sidan, når lysti vert med barn, ber ho synd; men når syndi er fullmogna, føder ho daude.
afterward the desire having conceived, doth give birth to sin, and the sin having been perfected, doth bring forth death.
16 Far ikkje vilt, mine kjære brør!
Be not led astray, my brethren beloved;
17 All god gåva og all fullkomi gåva kjem ovantil frå faderen til ljosi, han som det ikkje er umbrøyte ved eller skiftande skugge.
every good giving, and every perfect gift is from above, coming down from the Father of the lights, with whom is no variation, or shadow of turning;
18 Etter sin vilje hev han født oss ved sannings ord, so me skulde vera ei fyrstegrøde av hans skapningar.
having counselled, He did beget us with a word of truth, for our being a certain first-fruit of His creatures.
19 Det veit de, kjære brør! Men kvart menneskje vere snar til å høyra, sein til å tala, sein til vreide,
So then, my brethren beloved, let every man be swift to hear, slow to speak, slow to anger,
20 for ein manns vreide verkar ikkje det som er rett for Gud.
for the wrath of a man the righteousness of God doth not work;
21 Legg difor av all ureinskap og alt som er att av vondskap, og tak med spaklynde imot ordet som er innplanta i dykk, og som er megtigt til å frelsa sjælerne dykkar!
wherefore having put aside all filthiness and superabundance of evil, in meekness be receiving the engrafted word, that is able to save your souls;
22 Men vert slike som gjer etter ordet og ikkje berre høyrer det og dermed dårar dykk sjølve!
and become ye doers of the word, and not hearers only, deceiving yourselves,
23 For dersom nokon høyrer ordet og ikkje gjer etter det, då er han lik ein mann som skodar sitt naturlege andlit i ein spegel;
because, if any one is a hearer of the word and not a doer, this one hath been like to a man viewing his natural face in a mirror,
24 han skoda seg sjølv og gjekk burt og gløymde straks korleis han såg ut.
for he did view himself, and hath gone away, and immediately he did forget of what kind he was;
25 Men den som ser inn i fridomens fullkomne lov og held ved med det, so han ikkje vert ein gløymsam tilhøyrar, men ein som gjer gjerningi, han skal vera sæl i si gjerning.
and he who did look into the perfect law — that of liberty, and did continue there, this one — not a forgetful hearer becoming, but a doer of work — this one shall be happy in his doing.
26 Dersom nokon meiner at han er ein gudsdyrkar, og ikkje tøymer tunga si, men dårar sitt eige hjarta, hans gudsdyrking er fåfengd.
If any one doth think to be religious among you, not bridling his tongue, but deceiving his heart, of this one vain [is] the religion;
27 Ei rein og lytelaus gudsdyrking for Gud og Faderen er dette: å sjå til faderlause og enkjor i deira trengsla, å halda seg sjølv uflekka av verdi.
religion pure and undefiled with the God and Father is this, to look after orphans and widows in their tribulation — unspotted to keep himself from the world.
