Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the preacher, the son of David, king of Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities, saith the preacher, vanity of vanities; all [is] vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What profit hath a man of all his labor, which he taketh under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
[One] generation passeth away, and [another] generation cometh: but the earth abideth for ever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun also riseth, and the sun goeth down, and hasteth to his place where he arose.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind goeth towards the south, and turneth about to the north; it whirleth about continually, and the wind returneth again according to its circuits.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers run into the sea; yet the sea [is] not full; to the place from whence the rivers come, thither they return again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things [are] full of labor; man cannot utter [it]: the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
The thing that hath been, it [is that] which shall be; and that which is done [is] that which shall be done: and [there is] no new [thing] under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there [any] thing of which it may be said, See, this [is] new? it hath been already of old time, which was before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
[There is] no remembrance of former [things]; neither shall there be [any] remembrance of [things] that are to come with [those] that shall come after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I the preacher was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I gave my heart to seek and search out by wisdom concerning all [things] that are done under heaven: this grievous labor hath God given to the sons of man to be exercised with it.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works that are done under the sun; and behold, all [is] vanity and vexation of spirit.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
[That which is] crooked cannot be made straight: and that which is wanting cannot be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I communed with my own heart, saying, Lo, I have come to great estate, and have gained more wisdom than all [they] that have been before me in Jerusalem: and my heart had great experience of wisdom and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I gave my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I perceived that this also is vexation of spirit.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in much wisdom [is] much grief: and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.
