Lukas 20
1 Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste
On one of these days, when Jesus was teaching the people in the Temple Courts and telling the Good News, the Chief Priests and the Teachers of the Law, joined by the Councillors, confronted him,
2 og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?
and addressing him, said: “Tell us what authority you have to do these things. Who is it that has given you this authority?”
3 Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:
“I, too,” said Jesus in reply, “will ask you one question. Give me an answer to it.
4 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
It is about John’s baptism — was it of divine or of human origin?”
5 Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?
But they began arguing together: “If we say ‘divine,’ he will say ‘Why did not you believe him?’
6 Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.
But, if we say ‘human,’ the people will all stone us, for they are persuaded that John was a Prophet.”
7 Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
So they answered that they did not know its origin.
8 Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
“Then I,” said Jesus, “refuse to tell you what authority I have to do these things.”
9 Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.
But Jesus began to tell the people this parable — “A man once planted a vineyard, and then let it out to tenants, and went abroad for a long while.
10 Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.
At the proper time he sent a servant to the tenants, that they should give him a share of the produce of the vineyard. The tenants, however, beat him and sent him away empty-handed.
11 Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.
The owner afterwards sent another servant; but the tenants beat and insulted this man too, and sent him away empty-handed.
12 Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.
He sent a third; but they wounded this man also, and threw him outside.
13 Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.
‘What shall I do?’ said the owner of the vineyard. ‘I will send my son, who is very dear to me. Perhaps they will respect him.’
14 Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!
But, on seeing him, the tenants consulted with one another. ‘Here is the heir!’ they said. ‘Let us kill him, and then the inheritance will become ours.’
15 Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?
So they threw him outside the vineyard and killed him. Now what will the owner of the vineyard do to them?
16 Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
He will come and put those tenants to death, and will let the vineyard to others.” “Heaven forbid!” they exclaimed when they heard it.
17 Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?
But Jesus looked at them and said: “What then is the meaning of this passage? — ‘The very stone which the builders despised has now itself become the corner-stone.’
18 Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
Every one who falls on that stone will be dashed to pieces, while any one on whom it falls — it will scatter him as dust.”
19 Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.
After this the Teachers of the Law and the Chief Priest were eager to lay hands on Jesus then and there, but they were afraid of the people; for they saw that it was at them that he had aimed this parable.
20 Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.
Having watched their opportunity, they afterwards sent some spies, who pretended to be good men, to catch Jesus in the course of conversation, and so enable them to give him up to the Governor’s jurisdiction and authority.
21 Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;
These men asked Jesus a question. They said: “Teacher, we know that you are right in what you say and teach, and that you do not take any account of a man’s position, but teach the Way of God honestly;
22 er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
are we right in paying tribute to the Emperor or not?”
23 Men han merket deres list og sa til dem:
Seeing through their deceitfulness, Jesus said to them:
24 Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.
“Show me a florin. Whose head and title are on it?”
25 Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
“The Emperor’s,” they said; and Jesus replied: “Well then, pay to the Emperor what belongs to the Emperor, and to God what belongs to God.”
26 Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.
They could not lay hold of this answer before the people; and, in their wonder at his reply, they held their tongues.
27 Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
Presently there came up some Sadducees, who maintain that there is no resurrection. Their question was this —
28 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
“Teacher, Moses laid down for us in his writings that — ‘Should a man’s married brother die, and should he be childless, the man should take the widow as his wife, and raise up a family for his brother.’
29 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.
Well, there were once seven brothers; of whom the eldest, after taking a wife, died childless.
30 Og den annen
The second and third brothers both took her as their wife;
31 og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.
and so, too, did all seven — dying without children.
32 Til sist døde også kvinnen.
The woman herself was the last to die.
33 Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
About the woman, then — at the resurrection, whose wife is she to be, all seven brothers having had her as their wife?”
“The men and women of this world,” said Jesus, “marry and are given in marriage; (aiōn g165)
35 men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; (aiōn g165)
but, for those who are thought worthy to attain to that other world and the resurrection from the dead, there is no marrying or being married, (aiōn g165)
36 for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.
nor indeed can they die again, for they are like angels and, having shared in the resurrection, they are God’s Sons.
37 Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;
As to the fact that the dead rise, even Moses indicated that, in the passage about the Bush, when he calls the Lord — ‘The God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.
Now he is not God of dead men, but of living. For in his sight all are alive.”
39 Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.
“Well said, Teacher!” exclaimed some of the Teachers of the Law,
40 For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.
for they did not venture to question him any further.
41 Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?
But Jesus said to them: “How is it that people say that the Christ is to be David’s son?
42 David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,
For David, in the Book of Psalms, says himself — ‘The Lord said to my lord: “Sit at my right hand,
43 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
until I put thy enemies as a stool for thy feet.”’
44 David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?
David, then, calls him ‘lord,’ so how is he David’s son?”
45 Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:
While all the people were listening, Jesus said to the disciples:
46 Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;
“Be on your guard against the Teachers of the Law, who delight to walk about in long robes, and like to be greeted in the streets with respect, and to have the best seats in the Synagogues, and places of honour at dinner.
47 de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.
These are the men who rob widows of their houses, and make a pretence of saying long prayers. Their sentence will be all the heavier.”
