Klagesangene 4
1 Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret, de hellige stener strødd omkring ved alle gatehjørner!
(Alǝf) Aⱨ! Altun xunqǝ julasiz bolup kǝtti! Sap altun xunqǝ tutuⱪ bolup kǝtti! Muⱪǝddǝs ɵydiki taxlar ⱨǝrbir koqining bexiƣa tɵkülüp qeqildi!
2 Sions barn, de dyrebare, like i verd med det fineste gull, hvor de er blitt aktet som lerkrukker, et verk av en pottemakers hender!
(Bǝt) Zionning oƣulliri xunqǝ ⱪimmǝtlik, Sap altunƣa tegixküsiz idi, Ⱨazir sapal kozilardǝk, Sapalqining ⱪoli yasiƣanliriqilikmu [ⱪimmiti yoⱪ] dǝp ⱪariliwatidu!
3 Endog sjakaler rekker bryst, gir sine unger die; mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
(Gimǝl) Ⱨǝtta qilbɵrilǝr ǝmqikini tutup berip balilirini emitidu; Lekin mening hǝlⱪim qɵldiki tɵgiⱪuxlarƣa ohxax rǝⱨimsiz boldi.
4 Diebarnets tunge henger fast ved ganen av tørst; små barn ber om brød, det er ingen som deler ut til dem,
(Dalǝt) Bowaⱪning tili ussuzluⱪtin tangliyiƣa qaplixiwatidu; Kiqik balilar nan tilimǝktǝ, Ⱨeqkim ularƣa oxtup bǝrmǝywatidu.
5 De som åt fine retter, ligger elendige på gatene; de som blev båret på skarlagen, favner møkkdynger.
(He) Nazunemǝtlǝrni yǝp kɵngǝnlǝr koqilarda sarƣiyip yüridu; Sɵsün kiyim kiydürülüp qong ⱪilinƣanlar tezǝklikni ⱪuqaⱪlap yetiwatidu.
6 Så blev straffen over mitt folks datter større enn straffen over Sodoma, som blev lagt i grus i et øieblikk, uten at hender blev løftet imot det.
(Waw) Hǝlⱪimning ⱪizining ⱪǝbiⱨlikigǝ qüxkǝn jaza Sodomning gunaⱨining jazasidin eƣirdur; Qünki Sodom biraⱪla ɵrüwetilgǝnidi, ⱨeq adǝmning ⱪoli uni ⱪiynimiƣanidi.
7 Hennes fyrster var renere enn sne, hvitere enn melk; de var rødere på legemet enn koraller; som safir var deres utseende.
(Zain) Hǝlⱪimning «Nazariy»liri bolsa ⱪardin sap, süttin aⱪ, teni ⱪizil yaⱪutlardin parⱪiraⱪ idi, Tǝⱪi-turⱪi kɵk yaⱪuttǝk idi.
8 Mørkere enn sort er nu deres utseende, de blir ikke kjent på gatene; deres hud henger ved deres ben, den er blitt tørr som tre.
(Hǝt) Ⱨazir qirayliri ⱪurumdin ⱪara; Koqilarda kixilǝr toniyalmiƣudǝk bolup ⱪaldi; Bir terǝ-bir ustihan bolup ⱪaldi; U ⱪaⱪxallixip yaƣaqtǝk bolup kǝtti.
9 Lykkeligere var de som blev drept ved sverd, enn de som blev drept ved hunger, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på brød.
(Tǝt) Ⱪiliqta ɵltürülgǝnlǝr ⱪǝⱨǝtqiliktǝ ɵlgǝnlǝrdin bǝhtliktur; Qünki ular ⱪaⱪxal bolup kǝtmǝktǝ, Tupraⱪning mewiliri bolmiƣaqⱪa yiⱪitilmaⱪta.
10 Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn, de tjente dem til føde da mitt folks datter gikk under.
(Yod) Baƣri yumxaⱪ ayallar ɵz ⱪolliri bilǝn balilirini ⱪaynitip pixurdi; Hǝlⱪimning ⱪizi nabut ⱪilinƣinida balilar ularning gɵxi bolup ⱪaldi.
11 Herren uttømte sin harme, han utøste sin brennende vrede og tendte en ild i Sion, og den fortærte dets grunnvoller.
(Kaf) Pǝrwǝrdigar ⱪǝⱨrini qüxürüp piƣandin qiⱪti, Otluⱪ ƣǝzipini tɵkti; Zionda bir ot yeⱪip, Uning ullirini yutuwǝtti.
12 Jordens konger og alle som bodde på jorderike, trodde ikke at nogen motstander og fiende skulde komme inn gjennem Jerusalems porter.
(Lamǝd) Yǝr yüzidiki padixaⱨlar wǝ jaⱨanda barliⱪ turuwatⱪanlar bolsa, Nǝ küxǝndǝ nǝ düxmǝnning Yerusalemning ⱪowuⱪliridin bɵsüp kiridiƣanliⱪiƣa ixǝnmǝytti.
13 For dets profeters synder, dets presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod i byen, er det skjedd.
(Mǝm) Ⱨalbuki, pǝyƣǝmbǝrlirining gunaⱨliri tüpǝylidin, Kaⱨnlirining ⱪǝbiⱨlikliri tüpǝylidin, Ularning [Zionda] ⱨǝⱪⱪaniylarning ⱪanlirini tɵkkǝnliki tüpǝylidin, — Bu ix [bexiƣa] qüxti!
14 De vanket omkring på gatene som blinde, tilsølt med blod, så ingen kunde røre ved deres klær.
(Nun) Ⱨazir ular ⱪarƣulardǝk koqilarda tenǝp yürmǝktǝ, Ular ⱪanƣa bulƣanƣanki, Ⱨeqkim kiyimlirigǝ tǝgküqi bolmaydu.
15 Vik bort! Uren! ropte folk til dem - vik bort, vik bort, rør ikke ved oss! For de har flyktet og vanker omkring; det sies blandt folkene: De skal ikke bli her lenger!
(Samǝⱪ) Hǝⱪ ularƣa: «Yoⱪulux! Napaklar! Yoⱪulux! Yoⱪulux, bizgǝ tǝgküqi boluxma!» dǝp warⱪirixmaⱪta. Ular ⱪeqip tǝrǝp-tǝrǝpkǝ sǝrgǝrdan bolup kǝtti; Lekin ǝllǝr: «ularning arimizda turuxiƣa bolmaydu!» — dǝwatidu.
16 Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke mere til dem; prester akter de ikke, over de gamle forbarmer de sig ikke.
(Pe) Pǝrwǝrdigar Ɵzi ularni tarⱪitiwǝtti; U ularni ⱪayta nǝzirigǝ almaydu; Kaⱨinlarning ⱨɵrmiti ⱪilinmidi, Yaxanƣanlarmu ⱨeq meⱨribanliⱪ kɵrmidi.
17 Da det ennu stod, stirret våre matte øine forgjeves efter hjelp; på vårt vakttårn speidet vi efter et folk som ikke kunde frelse oss.
(Ayin) Kɵzimiz yardǝmni biⱨudǝ kütüp ⱨalidin kǝtti; Dǝrwǝⱪǝ bizni ⱪutⱪuzalmiƣan bir ǝlni kütüp kɵzǝt munarlirimizda turup kǝlduⱪ.
18 De lurte på våre skritt, så vi ikke kunde gå på våre gater; vår ende var kommet nær, vår tid var omme, ja, vår ende var kommet.
(Tsadǝ) Düxmǝnlirimiz izimizdin ⱪoƣlap yürdi; Xunga koqilarda yürǝlmǝyttuⱪ; Əjilimiz yeⱪinlaxti, künlirimiz toxti; Qünki ǝjilimiz kǝldi!
19 Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; på fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lurte de på oss.
(Kof) Peyimizgǝ qüxkǝnlǝr asmandiki bürkütlǝrdin ittik; Taƣlardimu bizni ⱪoƣlap yügürdi, Bayawandimu bizni bɵktürmidǝ paylaxti.
20 Vår livsånde, Herrens salvede, blev fanget i deres graver, han om hvem vi sa: I hans skygge vil vi leve blandt folkene.
(Rǝx) Jenimizning nǝpisi bolƣan, Pǝrwǝrdigarning Mǝsiⱨ ⱪilƣini ularning ora-tuzaⱪlirida tutuldi; Biz u toƣrisida: «uning sayisidǝ ǝllǝr arisida yaxaymiz» dǝp oyliduⱪ!
21 Fryd dig og gled dig bare, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til dig skal begeret komme; du skal bli drukken og klæ dig naken.
(Xiyn) I uz zeminida turƣuqi, Edomning ⱪizi, huxal-huram yayriƣin! Lekin bu [jaza] ⱪǝdǝⱨi sangimu ɵtidu; Sǝnmu mǝst bolisǝn, yalingaqlinisǝn!
22 Din straff er til ende, Sions datter! Han vil ikke mere bortføre dig. Han vil hjemsøke dig for din misgjerning, Edoms datter, åpenbare dine synder.
(Taw) Ⱪǝbiⱨlikingning jazasiƣa Hatimǝ berilidu, i Zion ⱪizi; U seni sürgünlükkǝ ⱪayta elip kǝtmǝydu; Lekin, i Edom ⱪizi, u sening ⱪǝbiⱨlikingni jazalaydu; U gunaⱨliringni eqip taxlaydu!
