Klagesangene 3
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
(Alǝf) Mǝn uning ƣǝzǝp tayiⱪini yǝp jǝbir-zulum kɵrgǝn adǝmdurmǝn.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
Meni U ⱨǝydiwǝtti, Nurƣa ǝmǝs, bǝlki ⱪarangƣuluⱪⱪa mangdurdi;
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
Bǝrⱨǝⱪ, U kün boyi ⱪolini manga ⱪayta-ⱪayta ⱨujum ⱪildurdi;
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
(Bǝt) Ətlirimni wǝ terilirimni ⱪaⱪxal ⱪiliwǝtti, Sɵngǝklirimni sunduruwǝtti.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
U manga muⱨasirǝ ⱪurdi, Ɵt süyi wǝ japa bilǝn meni ⱪapsiwaldi.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
U meni ɵlgili uzun bolƣanlardǝk ⱪapⱪarangƣu jaylarda turuxⱪa mǝjbur ⱪildi.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
(Gimǝl) U meni qiⱪalmaydiƣan ⱪilip qitlap ⱪorxiwaldi; Zǝnjirimni eƣir ⱪildi.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
Mǝn warⱪirap nida ⱪilsammu, U duayimni ⱨeq ixtimidi.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
U yollirimni jipsilaxⱪan tax tam bilǝn tosuwaldi, Qiƣir yollirimni ǝgri-toⱪay ⱪiliwǝtti.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
(Dalǝt) U manga paylap yatⱪan eyiⱪtǝk, Pistirmida yatⱪan xirdǝktur.
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
Meni yollirimdin burap tetma-titma ⱪildi; Meni tügǝxtürdi.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
U oⱪyasini kerip, Meni oⱪining ⱪarisi ⱪildi.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
(He) Oⱪdenidiki oⱪlarni bɵrǝklirimgǝ sanjitⱪuzdi.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
Mǝn ɵz hǝlⱪimgǝ rǝswa obyekti, Kün boyi ularning mǝshirǝ nahxisining nixani boldum.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
U manga zǝrdabni toyƣuqǝ yutⱪuzup, Kǝkrǝ süyini toyƣuqǝ iqküzdi.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
(Waw) U qixlirimni xeƣil taxlar bilǝn qeⱪiwǝtti, Meni küllǝrdǝ tügüldürdi;
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
Jenim tinq-hatirjǝmliktin yiraⱪlaxturuldi; Arambǝhxning nemǝ ikǝnlikini untup kǝttim.
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
Mǝn: «Dǝrmanim ⱪalmidi, Pǝrwǝrdigardin ümidim ⱪalmidi» — dedim.
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
(Zain) Mening har ⱪilinƣanlirimni, sǝrgǝdan bolƣanlirimni, Əmǝn wǝ ɵt süyini [yǝp-iqkinimni] esinggǝ kǝltürgǝysǝn!
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
Jenim bularni ⱨǝrdaim ǝslǝwatidu, Yǝrgǝ kirip kǝtküdǝk bolmaⱪta.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
Lekin xuni kɵnglümgǝ kǝltürüp ǝslǝymǝnki, Xuning bilǝn ümid ⱪaytidin yanidu, —
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
(Hǝt) Mana, Pǝrwǝrdigarning ɵzgǝrmǝs meⱨribanliⱪliri! Xunga biz tügǝxmiduⱪ; Qünki Uning rǝⱨimdilliⱪlirining ayiƣi yoⱪtur;
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
Ular ⱨǝr sǝⱨǝrdǝ yengilinidu; Sening ⱨǝⱪiⱪǝt-sadiⱪliⱪing tolimu moldur!
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
Ɵz-ɵzümgǝ: «Pǝrwǝrdigar mening nesiwǝmdur; Xunga mǝn Uningƣa ümid baƣlaymǝn» — dǝymǝn.
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
(Tǝt) Pǝrwǝrdigar Ɵzini kütkǝnlǝrgǝ, Ɵzini izdigǝn jan igisigǝ meⱨribandur;
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
Pǝrwǝrdigarning nijatini kütüx, Uni süküt iqidǝ kütüx yahxidur.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
Adǝmning yax waⱪtida boyunturuⱪni kɵtürüxi yahxidur.
28 at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
(Yod) U yeganǝ bolup süküt ⱪilip oltursun; Qünki Rǝb buni uningƣa yüklidi.
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
Yüzini topa-tupraⱪⱪa tǝgküzsun, — Eⱨtimal, ümid bolup ⱪalar?
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
Mǝngzini urƣuqiƣa tutup bǝrsun; Til-aⱨanǝtlǝrni toyƣuqǝ ixitsun!
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
(Kaf) Qünki Rǝb ǝbǝdil-ǝbǝd insandin waz kǝqmǝydu;
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
Azar bǝrgǝn bolsimu, Ɵzgǝrmǝs meⱨribanliⱪlirining molluⱪi bilǝn iqini aƣritidu;
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
Qünki U insan balilirini har ⱪilixni yaki azablaxni haliƣan ǝmǝstur.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
(Lamǝd) Yǝr yüzidiki barliⱪ ǝsirlǝrni ayaƣ astida yanjixⱪa,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
Ⱨǝmmidin Aliy Bolƣuqining aldida adǝmni ɵz ⱨǝⱪⱪidin mǝⱨrum ⱪilixⱪa,
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
Insanƣa ɵz dǝwasida uwal ⱪilixⱪa, — Rǝb bularning ⱨǝmmisigǝ guwaⱨqi ǝmǝsmu?
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
(Mǝm) Rǝb uni buyrumiƣan bolsa, Kim deginini ǝmǝlgǝ axuralisun?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
Külpǝtlǝr bolsun, bǝht-saadǝt bolsun, ⱨǝmmisi Ⱨǝmmidin Aliy Bolƣuqining aƣzidin kǝlgǝn ǝmǝsmu?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
Əmdi tirik bir insan nemǝ dǝp aƣrinidu, Adǝm balisi gunaⱨlirining jazasidin nemǝ dǝp waysaydu?
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
(Nun) Yollirimizni tǝkxürüp sinap bilǝyli, Pǝrwǝrdigarning yeniƣa yǝnǝ ⱪaytayli;
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
Ⱪollirimizni kɵnglimiz bilǝn billǝ ǝrxtiki Tǝngrigǝ kɵtürǝyli!
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
Biz itaǝtsizlik ⱪilip sǝndin yüz ɵriduⱪ; Sǝn kǝqürüm ⱪilmiding.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
(Samǝⱪ) Sǝn ɵzüngni ƣǝzǝp bilǝn ⱪaplap, bizni ⱪoƣliding; Sǝn ɵltürdüng, ⱨeq rǝⱨim ⱪilmiding.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
Sǝn Ɵzüngni bulut bilǝn ⱪapliƣansǝnki, Dua-tilawǝt uningdin ⱨeq ɵtǝlmǝs.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
Sǝn bizni hǝlⱪlǝr arisida daxⱪal wǝ nijasǝt ⱪilding.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
(Pe) Barliⱪ düxmǝnlirimiz bizgǝ ⱪarap aƣzini yoƣan eqip [mazaⱪ ⱪildi];
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
Üstimizgǝ qüxti alaⱪzadilik wǝ ora-tuzaⱪ, Wǝyranqiliⱪ ⱨǝm ⱨalakǝt.
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
Hǝlⱪimning ⱪizi nabut bolƣini üqün, Kɵzümdin yaxlar ɵstǝng bolup aⱪmaⱪta.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
(Ayin) Kɵzüm yaxlarni üzülmǝy tɵküwatidu, Ular ⱨeq tohtiyalmaydu,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
Taki Pǝrwǝrdigar asmanlardin tɵwǝngǝ nǝzǝr selip [ⱨalimizƣa] ⱪariƣuqǝ.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
Mening kɵzüm Roⱨimƣa azab yǝtküzmǝktǝ, Xǝⱨirimning barliⱪ ⱪizlirining Ⱨali tüpǝylidin.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
(Tsadǝ) Manga sǝwǝbsiz düxmǝn bolƣanlar, Meni ⱪuxtǝk ⱨǝdǝp owlap kǝldi.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
Ular orida jenimni üzmǝkqi bolup, Üstümgǝ taxni qɵridi.
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
Sular beximdin texip aⱪti; Mǝn: «Üzüp taxlandim!» — dedim.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
(Kof) Ⱨangning tüwliridin namingni qaⱪirip nida ⱪildim, i Pǝrwǝrdigar;
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
Sǝn awazimni angliding; Ⱪutulduruxⱪa nidayimƣa ⱪuliⱪingni yupuruwalmiƣin!
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
Sanga nida ⱪilƣan künidǝ manga yeⱪin kǝlding, «Ⱪorⱪma» — deding.
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
(Rǝx) I rǝb, jenimning dǝwasini ɵzüng soriding; Sǝn manga ⱨǝmjǝmǝt bolup ⱨayatimni ⱪutⱪuzdung.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
I Pǝrwǝrdigar, manga bolƣan uwalliⱪni kɵrdüngsǝn; Mǝn üqün ⱨɵküm qiⱪarƣaysǝn;
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
Sǝn ularning manga ⱪilƣan barliⱪ ɵqmǝnliklirini, Barliⱪ ⱪǝstlirini kɵrdungsǝn.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
(Xiyn) I Pǝrwǝrdigar, ularning aⱨanǝtlirini, Meni barliⱪ ⱪǝstligǝnlirini anglidingsǝn,
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
Manga ⱪarxi turƣanlarning xiwirlaxlirini, Ularning kün boyi kǝynimdin kusur-kusur ⱪilixⱪanlirini anglidingsǝn.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
Olturƣanlirida, turƣanlirida ularƣa ⱪariƣaysǝn! Mǝn ularning [mǝshirǝ] nahxisi boldum.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
(Taw) Ularning ⱪolliri ⱪilƣanliri boyiqǝ, i Pǝrwǝrdigar, bexiƣa jaza yandurƣaysǝn;
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
Ularning kɵngüllirini kaj ⱪilƣaysǝn! Bu sening ularƣa qüxidiƣan lǝniting bolidu!
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
Ƣǝzǝp bilǝn ularni ⱪoƣliƣaysǝn, Ularni Pǝrwǝrdigarning asmanliri astidin yoⱪatⱪaysǝn!
