Jobs 8
1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
Respondens autem Baldad Suhites, dixit:
2 Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
Usquequo loqueris talia, et spiritus multiplex sermones oris tui?
3 Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
Numquid Deus supplantat iudicium? aut Omnipotens subvertit quod iustum est?
4 Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
Etiam si filii tui peccaverunt ei, et dimisit eos in manu iniquitatis suæ:
5 Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
Tu tamen si diluculo consurrexeris ad Deum, et Omnipotentem fueris deprecatus:
6 hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
Si mundus et rectus incesseris, statim evigilabit ad te, et pacatum reddet habitaculum iustitiæ tuæ:
7 og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
In tantum, ut si priora tua fuerint parva, et novissima tua multiplicentur nimis.
8 For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
Interroga enim generationem pristinam, et diligenter investiga patrum memoriam:
9 - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
(Hesterni quippe sumus, et ignoramus quoniam sicut umbra dies nostri sunt super terram.)
10 de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
Et ipsi docebunt te: loquentur tibi, et de corde suo proferent eloquia.
11 Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
Numquid vivere potest scirpus absque humore? aut crescere carectum sine aqua?
12 Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
Cum adhuc sit in flore, nec carpatur manu, ante omnes herbas arescit:
13 Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
Sic viæ omnium, qui obliviscuntur Deum, et spes hypocritæ peribit:
14 hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
Non ei placebit vecordia sua, et sicut tela aranearum fiducia eius.
15 Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
Innitetur super domum suam, et non stabit: fulciet eam, et non consurget:
16 Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
Humectus videtur antequam veniat Sol, et in ortu suo germen eius egredietur.
17 om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
Super acervum petrarum radices eius densabuntur, et inter lapides commorabitur.
18 Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
Si absorbuerit eum de loco suo, negabit eum, et dicet: Non novi te.
19 Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
Hæc est enim lætitia viæ eius, ut rursum de terra alii germinentur.
20 Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
Deus non proiiciet simplicem, nec porriget manum malignis:
21 Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
Donec impleatur risu os tuum, et labia tua iubilo.
22 De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
Qui oderunt te, induentur confusione: et tabernaculum impiorum non subsistet.
