Jobs 7

1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Militia est vita hominis super terram: et sicut dies mercenarii, dies eius.

2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Sicut servus desiderat umbram, et sicut mercenarius præstolatur finem operis sui:

3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

Sic et ego habui menses vacuos, et noctes laboriosas enumeravi mihi.

4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Si dormiero, dicam: Quando consurgam? et rursum expectabo vesperam, et replebor doloribus usque ad tenebras.

5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

Induta est caro mea putredine et sordibus pulveris, cutis mea aruit, et contracta est.

6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

Dies mei velocius transierunt quam a texente tela succiditur, et consumpti sunt absque ulla spe.

7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Memento quia ventus est vita mea, et non revertetur oculus meus ut videat bona.

8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Nec aspiciet me visus hominis: oculi tui in me, et non subsistam.

9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)

Sicut consumitur nubes, et pertransit: sic qui descenderit ad inferos, non ascendet. (Sheol h7585)

10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

Nec revertetur ultra in domum suam, neque cognoscet eum amplius locus eius.

11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Quapropter et ego non parcam ori meo, loquar in tribulatione spiritus mei: confabulabor cum amaritudine animæ meæ.

12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Numquid mare ego sum, aut cetus, quia circumdedisti me carcere?

13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Si dixero: Consolabitur me lectulus meus, et relevabor loquens mecum in strato meo:

14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

Terrebis me per somnia, et per visiones horrore concuties.

15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Quam ob rem elegit suspendium anima mea, et mortem ossa mea.

16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

Desperavi, nequaquam ultra iam vivam: parce mihi, nihil enim sunt dies mei.

17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Quid est homo, quia magnificas eum? aut quid apponis erga eum cor tuum?

18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

Visitas eum diluculo, et subito probas illum:

19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Usquequo non parcis mihi, nec dimittis me ut glutiam salivam meam?

20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Peccavi, quid faciam tibi o custos hominum? quare posuisti me contrarium tibi, et factus sum mihimetipsi gravis?

21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

Cur non tollis peccatum meum, et quare non aufers iniquitatem meam? ecce, nunc in pulvere dormiam: et si mane me quæsieris, non subsistam.