Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said:
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oh that my vexation were but weighed, and my calamity laid in the balances altogether!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it would be heavier than the sand of the seas; therefore are my words broken.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty are within me, the poison whereof my spirit drinketh up; the terrors of God do set themselves in array against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Doth the wild ass bray when he hath grass? or loweth the ox over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Can that which hath no savour be eaten without salt? or is there any taste in the juice of mallows?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
My soul refuseth to touch them; they are as the sickness of my flesh.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh that I might have my request, and that God would grant me the thing that I long for!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Even that it would please God to crush me; that He would let loose His hand, and cut me off!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Then should I yet have comfort; yea, I would exult in pain, though He spare not; for I have not denied the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should wait? and what is mine end, that I should be patient?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is my strength the strength of stones? or is my flesh of brass?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Is it that I have no help in me, and that sound wisdom is driven quite from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
To him that is ready to faint kindness is due from his friend, even to him that forsaketh the fear of the Almighty.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brethren have dealt deceitfully as a brook, as the channel of brooks that overflow,
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Which are black by reason of the ice, and wherein the snow hideth itself;
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
What time they wax warm, they vanish, when it is hot, they are consumed out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The paths of their way do wind, they go up into the waste, and are lost.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The caravans of Tema looked, the companies of Sheba waited for them —
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They were ashamed because they had hoped; they came thither, and were confounded.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For now ye are become His; ye see a terror, and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I say: 'Give unto me'? or: 'Offer a present for me of your substance'?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
or: 'Deliver me from the adversary's hand'? or: 'Redeem me from the hand of the oppressors'?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will hold my peace; and cause me to understand wherein I have erred.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How forcible are words of uprightness! But what doth your arguing argue?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do ye hold words to be an argument, but the speeches of one that is desperate to be wind?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Yea, ye would cast lots upon the fatherless, and dig a pit for your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Now therefore be pleased to look upon me; for surely I shall not lie to your face.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Return, I pray you, let there be no injustice; yea, return again, my cause is righteous.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there injustice on my tongue? Cannot my taste discern crafty devices?
