Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Porém agora riem de mim os mais jovens do que eu, cujos pais eu havia desdenhado até de os pôr com os cães de meu rebanho.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

De que também me serviria força de suas mãos, nos quais o vigor já pereceu?

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Por causa da pobreza e da fome andavam sós; roem na terra seca, no lugar desolado e deserto em trevas.

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Que colhiam malvas entre os arbustos, e seu alimento eram as raízes dos zimbros.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Do meio [das pessoas] eram expulsos, e gritavam contra eles, como a um ladrão.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Habitavam nos barrancos dos ribeiros secos, nos buracos da terra, e nas rochas.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Bramavam entre os arbustos, e se ajuntavam debaixo das urtigas.

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Eram filhos de tolos, filhos sem nome, e expulsos de [sua] terra.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Porém agora sirvo-lhes de chacota, e sou para eles um provérbio de escárnio.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Eles me abominam [e] se afastam de mim; porém não hesitam em cuspir no meu rosto.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Pois [Deus] desatou minha corda, e me oprimiu; por isso tiraram [de si] todo constrangimento perante meu rosto.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

À direita os jovens se levantam; empurram meus pés, e preparam contra mim seus caminhos de destruição.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Destroem meu caminho, e promovem minha miséria, sem necessitarem que alguém os ajude.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Eles vêm [contra mim] como que por uma brecha larga, [e] revolvem-se entre a desolação.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Pavores se voltam contra mim; perseguem minha honra como o vento, e como nuvem passou minha prosperidade.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Por isso agora minha alma se derrama em mim; dias de aflição têm me tomado.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

De noite meus ossos se furam em mim, e meus pulsos não descansam.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Por grande força [de Deus] minha roupa está estragada; ele me prendeu como a gola de minha roupa.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Clamo a ti, porém tu não me respondes; eu fico de pé, porém tu ficas [apenas] olhando para mim.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Tu te tornaste cruel para comigo; com a força de tua mão tu me atacas.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Levantas-me sobre o vento, [e] me fazes cavalgar [sobre ele]; e dissolves o meu ser.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Porque eu sei que me levarás à morte; e à casa determinada a todos os viventes.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Porém não se estende a mão para quem está em ruínas, quando clamam em sua opressão?

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Por acaso eu não chorei pelo que estava em dificuldade, [e] minha alma não se angustiou pelo necessitado?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Quando eu esperava o bem, então veio o mal; quando eu esperava a luz, veio a escuridão.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Minhas entranhas fervem, e não se aquietam; dias de aflição me confrontam.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Ando escurecido, mas não pelo sol; levanto-me na congregação, e clamo por socorro.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Tornei-me irmão dos chacais, e companheiro dos avestruzes.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Minha pele se escureceu sobre mim, e meus ossos se inflamam de febre.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Por isso minha harpa passou a ser para lamentação, e minha flauta para vozes dos que choram.