Esaias 64
1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,
Oe, Nang ni kalvan paawng nateh kum haw. Na hmalah monnaw kâhuen naseh.
2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,
Hmai ni songnawng a kak e patetlah thoseh, tui a tangdo sak e patetlah thoseh, awm naseh. Hottelah pawiteh, na tarannaw ni na min panuek awh vaiteh, na hmalah vah miphun pueng ni a pâyaw awh han.
3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!
Kaimouh ni ka ngaihawi awh hoeh e hlak, kângairu hno a sak toteh, na tho teh, monnaw teh na hmalah a kâhuet awh.
4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.
Ama kangaihawinaw hmalah hawinae ka sak e Cathut, nang hloilah alouke Cathut hah talai pek kamtawng hoi apinihai panuek boihoeh, hnâ hoi hai thai boi hoeh, mit hoi hmawt boihoeh.
5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?
Onawmnae lahoi kalan lah ka tawk e, na lamthung dawk nang ka pahnim hoeh e, hah nang ni na kâhmo, bokheiyah, na lungkhuek. Bangkongtetpawiteh, ka payon awh toe. Hete lamthung heh pou ka dawn awh toe. Rungngang lah kaawm awh han rah nama aw.
6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.
Bangkongtetpawiteh, kathounghoehe patetlah koung o awh toe. Lannae pueng teh, kakhin e hna hoi a kâvan. Maimouh pueng teh thinghna patetlah kamyai awh teh, mamae yonnae ni kahlî patetlah na palek awh.
7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.
Na min ka kaw e, nang dawk kâuep hanelah mahoima kâhroecoe e tami buet touh boehai awm hoeh. Bangkongtetpawiteh, a minhmai a hro teh, maimouh hah mamae yon dawk na raphoe awh toe.
8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.
Hatei, Jehovah, nang teh kaimae na pa lah na o. Kaimouh teh amhrulai lah ka o awh. Nang teh kaimae hlaamkabokung lah na o. Kaimouh pueng teh, na kut hoi na sak e hno lah ao.
9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!
Oe BAWIPA, puenghoi na lungkhuek sak hanh. Kangeknae yon hah pou pâkuem hanh. Khenhaw! Kaimouh pueng teh BAWIPA e tami doeh.
10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.
Kho kathoung teh kahrawng lah ao toe. Zion mon hai kahrawng lah ao toe. Jerusalem kho hai a rawk toe.
11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.
Mintoenaw ni nang na pholennae hmuen, kaimae kathoung ni teh a mei kahawi e im teh, hmai a kak toe. Kaimouh ni ka ngai poung awh e hmuennaw teh koung a rawk toe.
12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?
Oe BAWIPA, hetnaw heh na panguep han na ou. Duem na o takhai vaiteh, maimanaw hah puenghoi na ru sak han maw.
