Esaias 64

1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,

Aw, vannawk to paong ah loe anghum tathuk ah, na hmaa ih maenawk loe tasoeh o nasoe,

2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

hmai mah anghnoeng to kangh moe, tui tadawhsak baktiah om o nasoe; to tiah ni na misanawk mah na hmin to panoek o ueloe, kami congcanawk doeh na hmaa ah tasoeh o tih.

3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

Kaicae mah poek ai ih dawnrai hmuennawk to na sak, nang humh tathuk naah maenawk loe na hmaa ah tasoeh o.

4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

Aw Sithaw, nang ai ah loe long amtong tangsuek na hoi Angraeng zing kaminawk hanah dawnrai hmuen kasah pae, kalah Sithaw roe mi mah doeh thaih o vai ai vop; panoek o vai ai moe, mik hoiah doeh hnu o vai ai.

5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

Nang loe anghoehaih hoi katoeng hmuen sah kaminawk to na bomh moe, na caehhaih loklam panoek kaminawk to abomh hanah nang zoh; khenah, kaicae loe ka zae o boeh moe, loklam kam khraeng o poe boeh pongah, palung na phui; kaicae loe kawbangmaw pahlong thai tih boeh?

6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

Kaicae loe ciimcai ai hmuen baktiah ni ka oh o boih boeh, ka sak o ih katoeng hmuennawk doeh panuet thok laprawn baktiah ni oh boeh; kaicae loe thingqam baktiah ka zaem o boih boeh moe, ka sak o ih zaehaih mah kaicae loe takhi baktiah hmuh phaeng boeh.

7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

Mi mah doeh na hmin to kawk ai, nang patawnh hanah tha pathok kami mi doeh om o ai; kaicae khae hoiah mikhmai na hawk ving boeh moe, ka zae o haih pongah nang pahnawt sut boeh.

8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

Toe, Aw Angraeng, nang loe kaicae Ampa ah na oh; kaicae loe amlai long ah ka oh o, nang loe laom sahkung ah na oh; kaicae loe na ban hoi sak ih hmuen ah ni ka oh o boih.

9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

Aw Angraeng, palungphui nung parai hmah rae ah, ka zae o haih doeh dungzan khoek to pakuem hmah; tahmenhaih hoiah na khen noek ah, kaicae loe nang ih kami ah ni ka oh o boih.

10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Kaciim na vangpuinawk loe praezaek ah angcoeng boih boeh; Zion loe praezaek ah angcoeng boeh moe, Jerusalem doeh pong sut boeh.

11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

Kam panawk mah nang ang pakoeh o haih, ciimcai kranghoih tempul loe hmai mah kangh boih boeh; kahoih kaicae ih hmuennawk doeh amro boih boeh.

12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

Aw Angraeng, hae hmuennawk hae na pauep khing han vop maw? Lok apae ai ah pauep moe, kaicae hae patang nang khangsak han vop maw?