Psalmorum 39
1 Psalm. Canticum David, in finem, pro Idithum. Dixi: Custodiam vias meas: ut non delinquam in lingua mea. Posui ori meo custodiam, cum consisteret peccator adversum me.
Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
2 Obmutui, et humiliatus sum, et silui a bonis: et dolor meus renovatus est.
Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
3 Concaluit cor meum intra me: et in meditatione mea exardescet ignis.
Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
4 Locutus sum in lingua mea: Notum fac mihi Domine finem meum. Et numerum dierum meorum quis est: ut sciam quid desit mihi.
La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
5 Ecce mensurabiles posuisti dies meos: et substantia mea tamquam nihilum ante te. Verumtamen universa vanitas, omnis homo vivens.
Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
6 Verumtamen in imagine pertransit homo: sed et frustra conturbatur. Thesaurizat: et ignorat cui congregabit ea.
Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
7 Et nunc quae est expectatio mea? nonne Dominus? et substantia mea apud te est.
Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
8 Ab omnibus iniquitatibus meis erue me: opprobrium insipienti dedisti me.
Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
9 Obmutui, et non aperui os meum, quoniam tu fecisti:
Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
10 amove a me plagas tuas.
Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
11 A fortitudine manus tuae ego defeci in increpationibus: propter iniquitatem corripuisti hominem. Et tabescere fecisti sicut araneam animam eius: verumtamen vane conturbatur omnis homo.
Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
12 Exaudi orationem meam Domine, et deprecationem meam: auribus percipe lacrymas meas. Ne sileas: quoniam advena ego sum apud te, et peregrinus, sicut omnes patres mei.
Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
13 Remitte mihi, ut refrigerer priusquam abeam, et amplius non ero.
Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
