Giobbe 19
1 E GIOBBE rispose, e disse:
Da tok Job til orde og sa:
2 Infino a quando addoglierete voi l'anima mia, E mi triterete con parole?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Già dieci volte voi mi avete fatta onta; Non vi vergognate voi di procedere [così] stranamente meco?
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Ma pure, [sia così] certamente che io abbia fallito, Il mio fallo dimorerà meco.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Se pur volete innalzarvi sopra a me, [E volete] rimproverarmi il mio vituperio,
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Sappiate ora che Iddio mi ha sovvertito, E ch'egli mi ha intorniato della sua rete.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Ecco, io grido violenza, e non sono esaudito; Io sclamo, e non [mi si fa] ragione.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Egli ha abbarrata la mia via sì che io non posso passare; Ed ha poste le tenebre sopra i miei sentieri.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Egli mi ha spogliato della mia gloria, E [mi] ha tolta la corona del mio capo.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Egli mi ha disfatto d'ogn'intorno, sì che io me ne vo via; Ed ha fatta dileguar la mia speranza, come quella di un albero;
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 Ed ha accesa la sua ira contro a me, E mi ha reputato per [uno de]' suoi nemici.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Le sue schiere son venute tutte insieme, E si hanno spianata la via contro a me, E si sono accampate intorno al mio tabernacolo.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Egli ha allontanati d'appresso a me i miei fratelli; I miei conoscenti si son del tutto alienati da me.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 I miei prossimi se ne son rimasti, Ed i miei conoscenti mi hanno dimenticato.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 I miei famigliari, e le mie serventi, mi tengono per istraniero; Io paio loro un forestiere.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Io chiamo il mio servitore, ed egli non risponde, [Quantunque] io lo preghi di mia bocca.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Il mio fiato è divenuto stranio alla mia moglie, Benchè io [la] supplichi per li figliuoli del mio ventre.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Fino a' piccoli fanciulli mi disdegnano; [Se] io mi levo, sparlano di me.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Tutti i miei consiglieri segreti mi abbominano; E quelli che io amava si son rivolti contro a me.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Le mie ossa sono attaccate alla mia pelle ed alla mia carne; E non mi è rimasto altro di salvo che la pelle d'intorno a' miei denti.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Abbiate pietà di me, abbiate pietà di me, o voi amici miei; Perciocchè la mano del Signore mi ha toccato.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Perchè mi perseguitate voi come Iddio, E non vi saziate della mia carne?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Oh! fosser pur ora scritti i miei ragionamenti! Oh! fosser pure stampati in un libro!
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 Oh! fossero in sempiterno intagliati con uno scarpello di ferro E con del piombo, sopra un sasso!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Ora, quant'è a me, io so che il mio Redentore vive, E che nell'ultimo [giorno] egli si leverà sopra la polvere;
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 [E quantunque], dopo la mia pelle, questo [corpo] sia roso, Pur vedrò con la carne mia Iddio;
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Il quale io vedrò, gli occhi miei [lo] vedranno, e non un altro; Le mie reni si consumano in me.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 Anzi dovreste dire: Perchè lo perseguitiamo noi? Poichè la radice della parola si ritrova in me.
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Temiate della spada; Perciocchè il supplicio dell'iniquità [è] la spada; Acciocchè sappiate che [vi è] un giudicio.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
