< Zsoltárok 77 >

1 a karmesternek. Jedútún számára. Ászáftól. Zsoltár. Hangommal az Istenhez hadd kiáltok, hangommal az Istenhez, és ő figyel reám.
Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.
2 Szorultságom napján az Urat kerestem; kezem éjjel kinyújtva van s nem dermed meg, vonakodott lelkem megvigasztalódni.
På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.
3 Istenre ha emlékezem, sóhajtanom kell; ha gondolkodom, elborul lelkem. Széla.
Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. (Sela)
4 Tartod szemem őrzőit, nyugtalankodom s nem beszélhetek.
Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.
5 Elgondolom a hajdankor napjait, az ősidőknek éveit.
Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.
6 Ha emlékezem éjjel hárfajátékomra, gondolkodnom kell szívemben és fürkész lelkem:
Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.
7 Örökre elvet-e az Úr és nem fog már többé kedvelni?
Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?
8 Megszünt-e kegyelme mindenkorra, elfogyott-e az igéret nemzedékre meg nemzedékre?
Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?
9 Elfelejtett-e könyörülni Isten, avagy haragban elzárta-e irgalmát? Széla.
Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? (Sela)
10 Azt mondtam: az a szenvedésem, hogy megváltozott a legfelsőnek jobbja.
Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.
11 Emlékezem Jáh cselekedeteire, midőn emlékezem hajdankori csodádról;
Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.
12 elmélkedem minden tettedről és cselekményeiden elgondolkodom.
Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.
13 Isten, szentségben van az utad; ki oly nagy isten, mint az Isten?
Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?
14 Te vagy az Isten, ki csodát mível, tudattad a népek közt erődet.
Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.
15 Megváltottad karoddal népedet, Jákób és József fiait. Széla.
Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. (Sela)
16 Láttak téged a vizek, oh Isten, láttak a vizek, megremegtek, meg is reszkettek a mélységek.
Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.
17 Vizet ömlesztettek a felhők, dörejt hallattak a fellegek, nyilaid is szerte jártak;
Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.
18 hallik dörgésed a forgatagban, megvilágították villámok a világot, megreszketett és megrendült a föld.
Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.
19 Tengeren át volt utad és ösvényed nagy vizeken, és nyomdokaid nem voltak fölismerhetők.
Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.
20 Vezetted népedet, mint juhokat, Mózes és Áron által.
Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

< Zsoltárok 77 >