Zabura 137

1 A bakin kogunan Babilon muka zauna muka yi kuka sa’ad da muka tuna da Sihiyona.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 A can a kan rassan itatuwa muka rataye garayunmu,

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 gama a can masu kamunmu suka sa mu yi waƙoƙi, masu ba mu azaba suka nema waƙoƙin farin ciki; suka ce, “Ku rera mana ɗaya daga cikin waƙoƙin Sihiyona!”

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Yaya za mu rera waƙoƙin Ubangiji a baƙuwar ƙasa?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 In na manta da ke, ya Urushalima, bari hannuna na dama manta da iyawarsa.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Bari harshena yă manne wa rufin bakina in ban tuna da ke ba, in ban so Urushalima farin cikin mafi girma ba.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Ka tuna, ya Ubangiji, abin da mutanen Edom suka yi a ranar da Urushalima ta fāɗi. Suka yi ihu suka ce, “A ragargaza ta, A ragargaza ta har tushenta!”

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Ya Diyar Babilon, an ƙaddara ke zuwa hallaka, mai farin ciki ne wanda ya sāka miki saboda abin da kika yi mana,

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 shi da ya ƙwace jariranki ya fyaɗa su a kan duwatsu.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.