< Job 37 >
1 Des entsetzt sich mein Herz und bebt.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 O höret doch, wie der Donner zürnt, und was für Gespräch von seinem Munde ausgeht!
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 Er läßt ihn hinfahren unter allen Himmeln, und sein Blitz scheint auf die Enden der Erde.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 Ihm nach brüllt der Donner, und er donnert mit seinem großen Schall; und wenn sein Donner gehört wird, kann man's nicht aufhalten.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 Gott donnert mit seinem Donner wunderbar und tut große Dinge und wird doch nicht erkannt.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 Er spricht zum Schnee, so ist er bald auf Erden, und zum Platzregen, so ist der Platzregen da mit Macht.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Aller Menschen Hand hält er verschlossen, daß die Leute lernen, was er tun kann.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 Das wilde Tier geht in seine Höhle und bleibt an seinem Ort.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 Von Mittag her kommt Wetter und von Mitternacht Kälte.
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 Vom Odem Gottes kommt Frost, und große Wasser ziehen sich eng zusammen.
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Die Wolken beschwert er mit Wasser, und durch das Gewölk bricht sein Licht.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 Er kehrt die Wolken, wo er hin will, daß sie schaffen alles, was er ihnen gebeut, auf dem Erdboden:
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 es sei zur Züchtigung über ein Land oder zur Gnade, läßt er sie kommen.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Da merke auf, Hiob, stehe und vernimm die Wunder Gottes!
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Weißt du wie Gott solches über sie bringt und wie er das Licht aus seinen Wolken läßt hervorbrechen?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Weißt du wie sich die Wolken ausstreuen, die Wunder des, der vollkommen ist an Wissen?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 Du, des Kleider warm sind, wenn das Land still ist vom Mittagswinde,
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 ja, du wirst mit ihm den Himmel ausbreiten, der fest ist wie ein gegossener Spiegel.
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Zeige uns, was wir ihm sagen sollen; denn wir können nichts vorbringen vor Finsternis.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Wer wird ihm erzählen, daß ich wolle reden? So jemand redet, der wird verschlungen.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 Jetzt sieht man das Licht nicht, das am Himmel hell leuchtet; wenn aber der Wind weht, so wird's klar.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 Von Mitternacht kommt Gold; um Gott her ist schrecklicher Glanz.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 Den Allmächtigen aber können wir nicht finden, der so groß ist von Kraft; das Recht und eine gute Sache beugt er nicht.
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Darum müssen ihn fürchten die Leute; und er sieht keinen an, wie weise sie sind.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»