Job 13
1 Lo! all [this], hath mine own eye seen, —Mine ear hath heard and understood it:
Se, alt sammen har mitt øie sett, mitt øre hørt og merket sig.
2 Just as ye know, I too, know, I, fall not short, of you.
Det I vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for eder.
3 But indeed, I, unto the Almighty, would speak, and, to direct my argument unto GOD, would I be well pleased.
Men jeg vil tale til den Allmektige, og jeg har lyst til å rettferdiggjøre mig for Gud.
4 For, in truth, ye, do besmear with falsehood, Worthless physicians, all of you!
Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.
5 Oh that ye would, altogether hold your peace, and it should serve you for wisdom!
Gid I vilde tie stille! Det skulde bli regnet eder til visdom.
6 Hear, I pray you, the argument of my mouth, and, to the pleadings of my lips, give heed: —
Hør nu på min tilrettevisning og merk på refselsene fra mine leber!
7 Is it, for God, ye would speak perversely? And, for him, would ye speak deceit:
Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?
8 Even, for him, would ye be partial? Or, for GOD, would ye [so] plead?
Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?
9 Would it be well, when he searched you out? Or, as one might jest with a mortal, would ye jest, with him?
Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre ham, som en narrer et menneske?
10 He will, severely rebuke, you, if ye are secretly partial.
Han vil tukte eder, om I i lønndom tar parti for ham.
11 Shall not, his majesty, overwhelm you? and, the dread of him, fall upon you?
Vil ikke hans høihet forferde eder, og redselen for ham falle over eder?
12 Are not your memorable sayings, proverbs of ashes? Breastworks of clay, your breastworks?
Eders tankesprog er askesprog; eders skanser blir til skanser av ler.
13 Quietly let me alone, that, I, may speak out, then let come on me, what may.
Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!
14 In any case, I will take up my flesh in my teeth, and, my life, will I put in my hand:
Hvorfor skulde jeg bære mitt kjøtt mellem mine tenner? Jeg vil legge mitt liv i min hånd.
15 Lo! he may slay me, [yet], for him, will I wait, —Nevertheless, my ways—unto his face, will I show to be right:
Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.
16 Even he, will be on my side—unto salvation, For, not before his face, shall any impious person come.
Også det skal bli mig til frelse; for ingen gudløs kommer for hans åsyn.
17 Hear ye patiently my speech, and be my declaration in your ears.
Hør da nøie på mitt ord og la min forklaring trenge inn i eders ører!
18 Lo! I pray you, I have set forth in order a plea, I know that, I, shall be found right.
Se, jeg har saken i orden; jeg vet jeg skal få rett.
19 Who is it that shall contend with me? For, now, if I should hold my peace, why! I should breathe my last!
Hvem er den som vil gå i rette med mig? Ja, da vil jeg tie og opgi ånden.
20 Only, two things, do thou not with me, then, from thy face, will I not hide me: —
Bare to ting må du ikke gjøre mot mig, da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn:
21 Thy hand—from off me, take thou far away, and, thy terror, let it not startle me!
Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!
22 Then call thou, and, I, will answer, Or I will speak, and reply thou unto me.
Så kall da, og jeg skal svare; eller la mig tale, og svar du mig!
23 How many are mine iniquities and sins? My transgression and my sin, let me know!
Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La mig få vite min brøde og min synd!
24 Wherefore, thy face, shouldst thou hide? Or count me, as an enemy to thee?
Hvorfor skjuler du ditt åsyn og holder mig for din fiende?
25 A driven leaf, wilt thou cause to tremble? Or, dry stubble, wilt thou pursue?
Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -
26 For thou writest, against me, bitter things, and dost make me inherit the iniquities of my youth;
siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger
27 And thou dost put—in the stocks—my feet, and observest all my paths, Against the roots of my feet, thou dost cut out a bound;
og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,
28 And, a man himself, as a rotten thing, weareth out, as a garment which the moth hath eaten.
og dette gjør du mot en som tæres bort som makk-ett tre, som et klædebon møllet har ett.
