Psalms 10
1 Wherefore, O Lord, standest thou afar off? hidest thyself in times of distress?
Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 In the pride of the wicked doth he hotly pursue the poor: they are seized through the plans that those have devised.
Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For the wicked boasteth of the longing of his soul, and the robber blesseth himself when he hath despised the Lord.
For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 The wicked, according to the pride of his wrathfulness, [saith, ] He will not require, There is no God [in] all his plans.
Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 Prosperous are his ways at all times; far in the height [remain] thy punishments away from him: all his assailants—he puffeth at them.
Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 He saith in his heart, I shall not be moved; I shall be for many generations, and without adversity.
Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 Of the false oaths is his mouth full, and deceit and fraud: under his tongue is mischief and wickedness.
Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 He sitteth in the lurking-places of the villages; in the secret places doth he murder the innocent: his eyes search for the unfortunate.
Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 He lieth in wait in a secret place like a lion in his den; he lieth in wait to snatch up the poor: he snatcheth up the poor, as they draweth him into his net.
Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 He croucheth, he bendeth himself, and the unfortunate fall through his might.
Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 He saith in his heart, God hath forgotten; he hath hidden his face; he will never see it.
Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Arise, O Lord; O God, lift up thy hand: forget not the afflicted.
Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 For what doth the wicked despise God? [why] doth he say in his heart, Thou wilt not require it?
Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Thou hast seen it: for thou beholdest mischief and despiteful acts, to requite it with thy hand: unto thee the unfortunate committeth himself; unto the fatherless hast thou [ever] been a helper.
Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Break thou the arm of the wicked; and of the bad man—thou wilt inquire for his wickedness [till] thou find none.
Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 The Lord is King for ever and ever: nations are perished out of his land.
Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 The longing of the afflicted dost thou hear, O Lord! thou wilt strengthen their heart, thou wilt cause thy ear to listen:
De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 To judge the fatherless and the oppressed, that not farther more shall be arrogant the mortal from the earth.
for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
