Job 30
1 But now they who are younger than I in years laugh at me, whose fathers I scorned to put as equals with the dogs of my flocks.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Yea, what possible use can the strength of their hands be unto me, over whom old age hath passed fruitlessly?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 Who suffer for want and famine in solitude; who flee into the wilderness [where all is] darkness, ruin, and desolation;
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Who crop off mallows by the bushes, and have broom-bush roots as their bread;
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 Who are driven forth from among [men], who are shouted after as though they were thieves,
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 To dwell in the caverns of the valleys, in holes of the earth, and on naked cliffs.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Among the bushes they shriek; under briers they are huddled together,
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 The children of the worthless, yea, the children of the nameless, who were outcasts from the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 But now I am become their song, and I am become a byword unto them.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They loathe me, they keep themselves far from me, and from my face they withhold not their spittle.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Because he hath loosened the cord of my bow, and afflicted me, they have also cast off the bridle before me.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 Against my right hand rise up this swarm of worthless youths: they push away my feet, and they level against me their calamity-bringing paths.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They destroy my footpath, they help forward my downfall, without any one to aid them.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 As [through] a broad breach they come: amidst a loud noise they rolled themselves along.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Terrors have turned their face against me; they chase like the wind my glory: and like a cloud is my happiness passed away.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 And now my soul is poured out over me; the days of affliction have seized on me;
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 All night it holloweth out my bones out of my body; and my pursuers take no rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Through the Almlghty's power is my garment made unknown: like the opening of my coat hath he enclosed me.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry aloud unto thee, but thou answerest me not: I stand up, and thou fixest thy regard against me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Thou art changed into a cruel master toward me: with the strength of thy hand thou assailest me.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Thou liftest me up to the wind; thou causest me to pass away, and dissolvest in me all wise counsel.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I know that thou wilt bring me back to death, and to the house of assembly for all the living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 But doth not a man stretch out his hand among ruins? or doth one not cry out therefrom [for help] when he meeteth his downfall?
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did I not weep for him that was hard pressed by misfortune? was not my soul grieved for the needy?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 That I hoped for good, but there came evil; and I waited for light, and there came darkness!
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My bowels heave, and rest not: the days of affliction have overcome me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I walk about mournfully without sunlight: when I rise up, in the assembly, I cry with pain.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am a brother to [howling] monsters, and a companion to ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin hangeth down black from me, and my bones are burnt from heat.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 And thus is changed to mourning my harp, and my pipe to the sound of weeping.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
