Job 37
1 At this also my heart trembleth, and is moved out of his place.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 Hear attentively the noise of his voice, and the sound [that] goeth out of his mouth.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 He directeth it under the whole heaven, and his lightning unto the ends of the earth.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 After it a voice roareth: he thundereth with the voice of his excellency; and he will not stay them when his voice is heard.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 God thundereth marvellously with his voice; great things doeth he, which we cannot comprehend.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 For he saith to the snow, Be thou [on] the earth; likewise to the small rain, and to the great rain of his strength.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 He sealeth up the hand of every man; that all men may know his work.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 Then the beasts go into dens, and remain in their places.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 Out of the south cometh the whirlwind: and cold out of the north.
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 By the breath of God frost is given: and the breadth of the waters is straitened.
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Also by watering he wearieth the thick cloud: he scattereth his bright cloud:
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 And it is turned round about by his counsels: that they may do whatsoever he commandeth them upon the face of the world in the earth.
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 He causeth it to come, whether for correction, or for his land, or for mercy.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Hearken unto this, O Job: stand still, and consider the wondrous works of God.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Dost thou know when God disposed them, and caused the light of his cloud to shine?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Dost thou know the balancings of the clouds, the wondrous works of him which is perfect in knowledge?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 How thy garments [are] warm, when he quieteth the earth by the south [wind]?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 Hast thou with him spread out the sky, [which is] strong, [and] as a molten looking glass?
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Teach us what we shall say unto him; [for] we cannot order [our speech] by reason of darkness.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Shall it be told him that I speak? if a man speak, surely he shall be swallowed up.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 And now [men] see not the bright light which [is] in the clouds: but the wind passeth, and cleanseth them.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 Fair weather cometh out of the north: with God [is] terrible majesty.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 [Touching] the Almighty, we cannot find him out: [he is] excellent in power, and in judgment, and in plenty of justice: he will not afflict.
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Men do therefore fear him: he respecteth not any [that are] wise of heart.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
