Psalms 81
1 SING aloud unto God our strength: make a joyful noise unto the God of Jacob.
Til songmeisteren, etter Gittit; av Asaf. Syng med fagnad for Gud, vår styrke! Ropa med gleda for Jakobs Gud!
2 Take a psalm, and bring hither the timbrel, the pleasant harp with the psaltery.
Set i med song, og lat trumma høyrast, den væne cither med harpa!
3 Blow up the trumpet in the new moon, in the time appointed, on our solemn feast day.
Blås i lur ved nymåne, ved fullmåne på vår høgtidsdag!
4 For this was a statute for Israel, and a law of the God of Jacob.
For det er ei lov for Israel, ein rett for Jakobs Gud.
5 This he ordained in Joseph for a testimony, when he went out through the land of Egypt: where I heard a language that I understood not.
Han sette det til eit vitnemål i Josef då han drog ut gjenom Egyptarland. - Eit mål som eg ikkje kjende, høyrde eg:
6 I removed his shoulder from the burden: his hands were delivered from the pots.
«Eg løyste hans oksl frå byrdi, hans hender vart frie frå berekorgi.
7 Thou calledst in trouble, and I delivered thee; I answered thee in the secret place of thunder: I proved thee at the waters of Meribah. (Selah)
I trengsla ropa du, og eg fria deg ut, eg svara deg, løynd i toresky, eg prøvde deg ved Meribavatni. (Sela)
8 Hear, O my people, and I will testify unto thee: O Israel, if thou wilt hearken unto me;
Høyr, mitt folk, so vil eg vitna for deg! Israel, gjev du vilde høyra på meg!
9 There shall no strange god be in thee; neither shalt thou worship any strange god.
Det skal ikkje finnast nokon annan gud hjå deg, og du skal ikkje tilbeda ein framand gud.
10 I am the Lord thy God, which brought thee out of the land of Egypt: open thy mouth wide, and I will fill it.
Eg er Herren, din Gud, som førde deg upp frå Egyptarland, lat munnen vidt upp, at eg kann fylla honom!
11 But my people would not hearken to my voice; and Israel would none of me.
Men folket mitt høyrde ikkje på mi røyst, og Israel vilde ikkje lyda meg.
12 So I gave them up unto their own hearts’ lust: and they walked in their own counsels.
So let eg deim fara med sitt harde hjarta, at dei kunde ganga i sine eigne råder.
13 Oh that my people had hearkened unto me, and Israel had walked in my ways!
Gjev mitt folk vilde høyra på meg, gjev Israel vilde vandra på mine vegar!
14 I should soon have subdued their enemies, and turned my hand against their adversaries.
Snart skulde eg då bøygja deira fiendar, eg skulde venda mi hand imot deira motstandarar.
15 The haters of the Lord should have submitted themselves unto him: but their time should have endured for ever.
Dei som hatar Herren, skulde høla honom, og deira tid skulde vara æveleg.
16 He should have fed them also with the finest of the wheat: and with honey out of the rock should I have satisfied thee.
Og eg skulde føda honom med den beste kveite, og frå berget skulde eg metta deg med honning.»
