Psalms 137

1 BY the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us required of us mirth, saying, Sing us one of the songs of Zion.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How shall we sing the Lord’s song in a strange land?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, O Lord, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy shall he be, that rewardeth thee as thou hast served us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the stones.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!