Mark 12
1 And he began to speake vnto them in parables, A certaine man planted a vineyard, and copassed it with an hedge, and digged a pit for the winepresse, and built a tower in it, and let it out to husbandmen, and went into a strange countrey.
So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands.
2 And at the time, he sent to the husbandmen a seruant, that he might receiue of the husbandmen of the fruite of the vineyard.
Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden.
3 But they tooke him, and beat him, and sent him away emptie.
Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender.
4 And againe he sent vnto them another seruant, and at him they cast stones, and brake his head, and sent him away shamefully handled.
So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom.
5 And againe he sent another, and him they slew, and many other, beating some, and killing some.
Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei.
6 Yet had he one sonne, his deare beloued: him also he sent the last vnto them, saying, They will reuerence my sonne.
No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han.
7 But ye husbandmen said among themselues, This is the heire: come, let vs kill him, and the inheritance shalbe ours.
Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!»
8 So they tooke him, and killed him, and cast him out of the vineyard.
So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden.
9 What shall then the Lord of the vineyard doe? He will come and destroy these husbandmen, and giue the vineyard to others.
Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden.
10 Haue ye not read so much as this Scripture? The stone which the builders did refuse, is made the head of the corner.
Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein;
11 This was done of the Lord, and it is marueilous in our eyes.
D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»»
12 Then they went about to take him, but they feared the people: for they perceiued that he spake that parable against them: therefore they left him, and went their way.
Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg.
13 And they sent vnto him certaine of the Pharises, and of ye Herodians that they might take him in his talke.
Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord.
14 And when they came, they saide vnto him, Master, we know that thou art true, and carest for no man: for thou considerest not the person of men, but teachest the way of God truely, Is it lawfull to giue tribute to Cesar, or not?
Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera?
15 Should we giue it, or should we not giue it? but he knew their hypocrisie, and said vnto them, Why tempt ye me? Bring me a peny, that I may see it.
Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!»
16 So they brought it, and he said vnto them, Whose is this image and superscription? and they said vnto him, Cesars.
So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei.
17 Then Iesus answered, and saide vnto them, Giue to Cesar the things that are Cesars, and to God, those that are Gods: and they marueiled at him.
Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom.
18 Then came the Sadduces vnto him, (which say, there is no resurrection) and they asked him, saying,
So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde:
19 Master, Moses wrote vnto vs, If any mans brother die, and leaue his wife, and leaue no children, that his brother should take his wife, and rayse vp seede vnto his brother.
«Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
20 There were seuen brethren, and the first tooke a wife, and when he died, left no issue.
No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom.
21 Then the seconde tooke her, and he died, neither did he yet leaue issue, and the third likewise:
So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje,
22 So those seuen had her, and left no yssue: last of all the wife died also.
og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona.
23 In the resurrection then, when they shall rise againe, whose wife shall she be of them? for seuen had her to wife.
Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.»
24 Then Iesus answered, and saide vnto them, Are ye not therefore deceiued, because ye knowe not the Scriptures, neither the power of God?
«Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus.
25 For when they shall rise againe from the dead, neither men marry, nor wiues are married, but are as the Angels which are in heauen.
«Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen.
26 And as touching the dead, that they shall rise againe, haue ye not read in the booke of Moses, howe in the bush God spake vnto him, saying, I am the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Iacob?
Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?»
27 God is not ye God of the dead, but the God of the liuing. Ye are therefore greatly deceiued.
Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.»
28 Then came one of the Scribes that had heard them disputing together, and perceiuing that he had answered them well, he asked him, Which is the first commandement of all?
Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?»
29 Iesus answered him, The first of all the commandements is, Heare, Israel, The Lord our God is the onely Lord.
Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein.
30 Thou shalt therefore loue the Lord thy God with all thine heart, and with all thy soule, and with all thy minde, and with all thy strength: this is the first commandement.
Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.»
31 And the second is like, that is, Thou shalt loue thy neighbour as thy selfe. There is none other commandement greater then these.
Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
32 Then that Scribe said vnto him, Well, Master, thou hast saide the trueth, that there is one God, and that there is none but he,
«Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han.
33 And to loue him with all the heart, and with all the vnderstanding, and with all the soule, and with all the strength, and to loue his neighbour as himselfe, is more then all whole burnt offerings and sacrifices.
Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.»
34 Then when Iesus saw that he answered discreetely, he saide vnto him, Thou art not farre from the kingdome of God. And no man after that durst aske him any question.
Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir.
35 And Iesus answered and said teaching in the Temple, Howe say the Scribes that Christ is the sonne of Dauid?
Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son?
36 For Dauid himselfe said by ye holy Ghost, The Lord said to my Lord, Sit at my right hand, till I make thine enemies thy footestoole.
Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»»
37 Then Dauid himselfe calleth him Lord: by what meanes is he then his sonne? and much people heard him gladly.
David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus.
38 Moreouer he saide vnto them in his doctrine, Beware of the Scribes which loue to goe in long robes, and loue salutations in the markets,
Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi
39 And the chiefe seates in the Synagogues, and the first roumes at feastes,
og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod;
40 Which deuoure widowes houses, euen vnder a colour of long prayers. These shall receiue the greater damnation.
dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.»
41 And as Iesus sate ouer against the treasurie, he beheld how the people cast money into the treasurie, and many rich men cast in much.
Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje.
42 And there came a certaine poore widowe, and she threw in two mites, which make a quadrin.
So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre.
43 Then he called vnto him his disciples, and said vnto them, Verely I say vnto you, that this poore widowe hath cast more in, then all they which haue cast into the treasurie.
Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista.
44 For they all did cast in of their superfluitie: but she of her pouertie did cast in all that she had, euen all her liuing.
For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.»
