Job 24
1 Why are not times treasured up with the Almighty? why do not they that know him see his days?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 They remove the landmarks; they violently take away the flocks and pasture them;
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They drive away the ass of the fatherless, they take the widow's ox for a pledge;
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They turn the needy out of the way: the afflicted of the land all hide themselves.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Lo, [as] wild asses in the desert, they go forth to their work, seeking early for the prey: the wilderness [yieldeth] them food for [their] children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They reap in the field the fodder thereof, and they gather the vintage of the wicked;
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They pass the night naked without clothing, and have no covering in the cold;
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are wet with the showers of the mountains, and for want of a shelter embrace the rock...
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 They pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor:
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 These go naked without clothing, and, hungry, they bear the sheaf;
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 They press out oil within their walls, they tread their winepresses, and suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Men groan from out of the city, and the soul of the wounded crieth out; and God imputeth not the impiety.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 There are those that rebel against the light; they know not the ways thereof, nor abide in the paths thereof.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murderer riseth with the light, killeth the afflicted and needy, and in the night is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 And the eye of the adulterer waiteth for the twilight, saying, No eye shall see me; and he putteth a covering on [his] face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 In the dark they dig through houses; by day they shut themselves in; they know not the light:
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 For the morning is to them all [as] the shadow of death; for they are familiar with the terrors of the shadow of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He is swift on the face of the waters; their portion is cursed on the earth: he turneth not unto the way of the vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The womb forgetteth him; the worm feedeth sweetly on him: he shall be no more remembered; and unrighteousness is broken as a tree, —
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He that despoileth the barren that beareth not, and doeth not good to the widow:
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He draweth also the mighty with his power; he riseth up, and no [man] is sure of life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 [God] setteth him in safety, and he resteth thereon; but his eyes are upon their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted for a little, and are no more; they are laid low; like all [other] are they gathered, and are cut off as the tops of the ears of corn.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 If it be not so now, who will make me a liar, and make my speech nothing worth?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
