Psalms 137

1 By the rivers of Babylon we sat and wept when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 There on the willows we hung our harps,

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 for there our captors requested a song; our tormentors demanded songs of joy: “Sing us a song of Zion.”

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How can we sing a song of the LORD in a foreign land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget you, O Jerusalem, may my right hand cease to function.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 May my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not exalt Jerusalem as my greatest joy!

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, O LORD, the sons of Edom on the day Jerusalem fell: “Destroy it,” they said, “tear it down to its foundations!”

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O Daughter of Babylon, doomed to destruction, blessed is he who repays you as you have done to us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Blessed is he who seizes your infants and dashes them against the rocks.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.