Saam 137

1 Babylon vapui taengah, kang hnut o, ue, Zion to ka poek o naah, ka qah o.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Katoengnawk doeh tui taeng ih thing tanghang nuiah ka bang o.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 To ah kaom kaicae misong ah naeh kaminawk mah laasak hanah ang pacae o; kaicae pacaekthlaek kaminawk mah anghoehaih laasak hanah ang pacae o; Zion laa maeto sah o noek khae, tiah ang naa o.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Kawbangmaw Angraeng ih laa to minawk prae ah ka sah o thai tih?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Aw Jerusalem, nang to kang pahnet o ving nahaeloe, ka bantang ban mah a sakthaihaih to pahnet roep nasoe.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Nang to kang panoek o ai boeh moe, kang hoe o haih koek Jerusalem to ka pakoeh o ai boeh nahaeloe, ka palai hae pakha ranuiah angbet caeng nasoe.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Aw Angraeng, Jerusalem amtimh na niah, im hmuen to phrae oh, phrae oh, tiah kathui Edom kaminawk to poek ah.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Amrosak thaih, Aw Babylon canu, kaicae nuiah na sak ih hmuen baktih toengah, na nuiah sah pathok kami loe tahamhoih.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Na caa nawktanawk to lak moe, thlung nuiah va kami loe tahamhoih.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.