Hebrews 3

1 Nítorí náà ẹ̀yin ará mímọ́, alábápín ìpè ọ̀run, ẹ gba ti aposteli àti olórí àlùfáà ìjẹ́wọ́ wa rò, àní Jesu;

Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.

2 ẹni tí o ṣe olóòtítọ́ si ẹni tí ó yàn án, bí Mose pẹ̀lú tí ṣe olóòtítọ́ nínú iṣẹ́ rẹ̀ gbogbo nínú ilé Ọlọ́run.

Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.

3 Nítorí a ka ọkùnrin yìí ni yíyẹ sí ògo ju Mose lọ níwọ̀n bí ẹni tí ó kọ́ ilé ti lọ́lá ju ilé lọ.

Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.

4 Láti ọwọ́ ènìyàn kan ni a sá à ti kọ́ olúkúlùkù ilé; ṣùgbọ́n ẹni tí ó kọ́ ohun gbogbo ni Ọlọ́run.

Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.

5 Mose nítòótọ́ sì ṣe olóòtítọ́ nínú gbogbo iṣẹ́ rẹ̀ nínú ilé Ọlọ́run, bí ìránṣẹ́, fún ẹ̀rí ohun tí a ó sọ̀rọ̀ wọ́n ní ìgbà ìkẹyìn.

Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.

6 Ṣùgbọ́n Kristi jẹ́ olóòtítọ́ gẹ́gẹ́ bí ọmọ lórí ilé Ọlọ́run; ilé ẹni tí àwa jẹ́, bí àwa bá gbẹ́kẹ̀lé e, tí a sì di ìṣògo ìrètí wa mu ṣinṣin títí dé òpin.

Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.

7 Nítorí náà gẹ́gẹ́ bi Ẹ̀mí Mímọ́ tí wí: “Lónìí bí ẹ̀yin bá gbọ́ ohùn rẹ̀,

Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.

8 ẹ má ṣe sé ọkàn yín le, bí ìgbà ìṣọ̀tẹ̀, bí i ní ọjọ́ ìdánwò ní aginjù,

Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.

9 níbi tí àwọn baba yín ti dán mi wò, tí wọ́n sì rí iṣẹ́ mi ní ogójì ọdún.

Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.

10 Nítorí náà a mú inú bí mi si ìran náà, mo sì wí pé, ‘Nígbà gbogbo ni wọn ṣìnà ní ọkàn wọn; wọn kò sì mọ ọ̀nà mi.’

Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’

11 Bí mo tí búra nínú ìbínú mi, ‘Wọn kí yóò wọ inú ìsinmi mi.’”

I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”

12 Ẹ kíyèsára, ará, kí ọkàn búburú ti àìgbàgbọ́ má ṣe wà nínú ẹnikẹ́ni yín, ní lílọ kúrò lọ́dọ̀ Ọlọ́run alààyè.

Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.

13 Ṣùgbọ́n ẹ máa gba ara yín ní ìyànjú ní ojoojúmọ́, níwọ̀n ìgbà tí a bá ń pè ní “Òní,” kí a má ba à sé ọkàn ẹnikẹ́ni nínú yín le nípa ẹ̀tàn ẹ̀ṣẹ̀.

I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.

14 Nítorí àwa di alábápín pẹ̀lú Kristi, bí àwa bá di ìpilẹ̀ṣẹ̀ ìgbẹ́kẹ̀lé wa mú ṣinṣin títí dé òpin.

Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.

15 Nígbà tí a ń wí pé, “Lónìí bí ẹ̀yin bá gbọ́ ohùn rẹ̀, ẹ má sé ọkàn yin le, bí ìgbà ìṣọ̀tẹ̀.”

Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”

16 Àwọn ta ni ó gbọ́ tí ó sì tún ṣọ̀tẹ̀? Kì í ha ṣe gbogbo àwọn tí o jáde kúrò ní Ejibiti ní abẹ́ àkóso Mose?

Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.

17 Àwọn ta ni ó sì bínú sí fún ogójì ọdún? Kì í ha ṣe sí àwọn tí ó dẹ́ṣẹ̀, òkú àwọn tí ó sùn ní aginjù?

Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.

18 Àwọn wo ni ó búra fún pé wọn kì yóò wọ inú ìsinmi òun, bí kò ṣe fún àwọn tí ó ṣe àìgbọ́ràn?

Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.

19 Àwa sì rí i pé wọn kò lè wọ inú rẹ̀ nítorí àìgbàgbọ́.

Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.