Zǝbur 147
1 Ⱨǝmdusana! Yaⱨni mǝdⱨiyilǝnglar! Bǝrⱨǝⱪ, bundaⱪ ⱪilix xerindur; Hudayimizni küylǝnglar! Mǝdⱨiyǝ oⱪux insanƣa yarixidu.
Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
2 Pǝrwǝrdigar Yerusalemni bina ⱪilmaⱪta; Israilning sürgün ⱪilinƣanlirini U yiƣip kelidu;
Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
3 U kɵngli sunuⱪlarni dawalaydu; Ularning yarilirini tangidu.
Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
4 U yultuzlarning sanini sanaydu; Ularning ⱨǝmmisigǝ bir-birlǝp isim ⱪoyidu.
Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
5 Uluƣdur Rǝbbimiz, zor ⱪudrǝtliktur; Uning qüxinixi qǝksizdur.
Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
6 Pǝrwǝrdigar yawax mɵminlǝrni yɵlǝp kɵtüridu; Rǝzillǝrni yǝrgiqǝ tɵwǝn ⱪilidu.
Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
7 Pǝrwǝrdigarƣa tǝxǝkkürlǝr bilǝn nahxa eytinglar; Küylǝrni qiltarƣa tǝngxǝp eytinglar!
Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
8 U asmanni bulutlar bilǝn ⱪaplitidu, Zeminƣa yamƣurni bekitidu, Taƣlarda ot-qɵplǝrni ɵstüridu;
ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
9 Mallarƣa ozuⱪ, Taƣ ⱪaƣisining qüjiliri zarliƣanda, ularƣa ozuⱪ beridu;
Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
10 At küqidin U zoⱪ almaydu; Adǝmning qǝbdǝs putlirini hursǝnlik dǝp bilmǝydu;
Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
11 Pǝrwǝrdigar bǝlki Ɵzidin ǝyminidiƣanlarni, Ɵzining ɵzgǝrmǝs muⱨǝbbitigǝ ümid baƣliƣanlarni hursǝnlik dǝp bilidu.
Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
12 Pǝrwǝrdigarni mahtanglar, i Yerusalem; Hudayingni mǝdⱨiyilǝ, i Zion.
Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
13 Qünki U dǝrwaziliringning taⱪaⱪlirini mǝⱨkǝm ⱪilidu; Seningdǝ turuwatⱪan pǝrzǝntliringgǝ bǝht-bǝrikǝt bǝrdi.
For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig.
14 U qǝt-qegraliringda aram-tinqliⱪ yürgüzidu, Seni buƣdayning esili bilǝn ⱪanaǝtlǝndüridu.
Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.
15 U Ɵz ǝmr-bexarǝtlirini yǝr yüzigǝ ǝwǝtidu; Uning sɵz-kalami intayin tez yügüridu.
Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord.
16 U aⱪ ⱪarni yungdǝk beridu, Ⱪirawni küllǝrdǝk tarⱪitidu.
Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske.
17 Uning muzini nan uwaⱪliridǝk ⱪilip parqiliwetidu; Uning soƣuⱪi aldida kim turalisun?
Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde?
18 U sɵzini ǝwǝtip, ularni eritidu; Uning xamilini qiⱪirip, sularni aⱪⱪuzidu.
Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.
19 U Ɵz sɵz-kalamini Yaⱪupⱪa, Bǝlgilimilirini ⱨǝm ⱨɵkümlirini Israilƣa ayan ⱪilidu;
Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover;
20 U baxⱪa ⱨeqbir ǝlgǝ mundaⱪ muamilǝ ⱪilmiƣandur; Uning ⱨɵkümlirini bolsa, ular bilip baⱪⱪan ǝmǝs. Ⱨǝmdusana!
så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover kjenner de ikke. Halleluja!
