Zǝbur 146

1 Ⱨǝmdusana! I jenim, Pǝrwǝrdigarni mǝdⱨiyilǝ!

Halleluja! Min sjel, lov Herren!

2 Mǝn ⱨayat bolsamla, Pǝrwǝrdigarni mǝdⱨiyilǝymǝn; Wujudum bar bolsila Hudayimƣa küy eytimǝn.

Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.

3 Esilzadilǝrgimu, Insan balisiƣimu tayanmanglar, Ularda ⱨeq mǝdǝt-nijatliⱪ yoⱪtur.

Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!

4 Mana, uning nǝpisi ketidu, U ɵz tupriⱪiƣa ⱪaytip ketidu; Xu kündila arzu-niyǝtliri yoⱪap ketidu.

Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.

5 Yaⱪupning Tǝngrisi mǝdǝtkari bolƣan adǝm, Pǝrwǝrdigar Hudasini ɵz ümidi ⱪilƣan adǝm bǝhtliktur!

Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud,

6 U asmanlarni, zeminni, Dengizni ⱨǝm uningda bar mǝwjudatlarni yaratⱪandur; U ⱨǝⱪiⱪǝt-sadaⱪǝttǝ mǝnggü turidu;

som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,

7 Ezilgüqilǝr üqün U ⱨɵküm süridu; Aq ⱪalƣanlarƣa nan beridu. Pǝrwǝrdigar mǝⱨbuslarni azad ⱪilidu;

som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne,

8 Pǝrwǝrdigar korlarning kɵzlirini aqidu; Pǝrwǝrdigar egilip ⱪalƣanlarni turƣuzidu; Pǝrwǝrdigar ⱨǝⱪⱪaniylarni sɵyidu.

Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige,

9 Pǝrwǝrdigar musapirlardin hǝwǝr alidu; Yetim-yesirlǝrni, tul hotunni yɵlǝydu; Biraⱪ rǝzillǝrning yolini ǝgri-bügri ⱪilidu.

Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket.

10 Pǝrwǝrdigar mǝnggügǝ ⱨɵküm süridu; I Zion, sening Hudaying dǝwrdin-dǝwrgiqǝ ⱨɵküm süridu! Ⱨǝmdusana!

Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!