Pǝnd-nǝsiⱨǝtlǝr 9
1 Danaliⱪ ɵzigǝ bir ɵy selip, Uning yǝttǝ tüwrükini ornatti.
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 U mallirini soyup, Esil xarablirini arilaxturup tǝyyarlap, Ziyapǝt dastihinini yaydi;
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 Dedǝklirini [meⱨman qaⱪirixⱪa] ǝwǝtti, Ɵzi xǝⱨǝrning ǝng egiz jaylirida turup:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 «I saddilar, bu yǝrgǝ kelinglar, — dǝp qaⱪiriwatidu; Nadanlarƣa:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Ⱪeni, nanlirimdin eƣiz tegip, Mǝn arilaxturup tǝyyarliƣan xarablardin iqinglar;
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Nadanlar ⱪataridin qiⱪip, ⱨayatⱪa erixinglar, Yoruⱪluⱪ yolida menginglar», — dǝwatidu.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 Ⱨakawurlarƣa tǝnbiⱨ bǝrgüqi aⱨanǝtkǝ uqraydu, Ⱪǝbiⱨlǝrni ǝyibligüqi ɵzigǝ daƣ kǝltüridu.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Ⱨakawurlarni ǝyiblimǝ, qünki u sanga ɵq bolup ⱪalidu; Ⱨalbuki, dana kixini ǝyiblisǝng, u seni sɵyidu.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Dana adǝmgǝ dǝwǝt ⱪilsang, ǝⱪli tehimu toluⱪ bolidu; Ⱨǝⱪⱪaniy adǝmgǝ durus yol kɵrsǝtsǝng, Bilimi tehimu axidu.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 Pǝrwǝrdigardin ǝyminix danaliⱪning baxlinixidur, Muⱪǝddǝs bolƣuqini tonux yoruⱪluⱪtur.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 Mǝn [danaliⱪ] sǝndǝ bolsam, künliringni uzartimǝn, Ɵmrüngning yilliri kɵpiyǝr.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 Sǝndǝ danaliⱪ bolsa, paydini kɵridiƣan ɵzüngsǝn, Danaliⱪni mazaⱪ ⱪilsang ziyan tartidiƣanmu ɵzüngsǝn.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 Nadan hotun aƣzi bisǝrǝmjan, ǝⱪilsizdur, Ⱨeqnemǝ bilmǝstur.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 U ixik aldida olturup, Xǝⱨǝrning ǝng egiz jaylirida orun elip,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 Udul ɵtüp ketiwatⱪanlarƣa:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 «Kimki sadda bolsa, bu yǝrgǝ kǝlsun!» — dǝwatidu, Wǝ ǝⱪilsizlǝrni:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 «Oƣriliⱪqǝ iqkǝn su tatliⱪ bolidu, Oƣrilap yegǝn nan tǝmlik bolidu!» — dǝp qarⱪiwatidu.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
