Pǝnd-nǝsiⱨǝtlǝr 7
1 I oƣlum, sɵzlirimgǝ ǝmǝl ⱪil, Tapxuruⱪlirimni yürikingdǝ saⱪla.
Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig!
2 Tapxuruⱪlirimƣa ǝmǝl ⱪilsang, yaxnaysǝn; Tǝlimlirimni kɵz ⱪariquⱪungni asriƣandǝk asra.
Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten!
3 Ularni barmaⱪliringƣa tengip ⱪoy, Ⱪǝlb tahtangƣa yeziwal.
Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!
4 Danaliⱪni, sǝn ⱨǝdǝ-singlim, degin, Pǝm-parasǝtni «tuƣⱪinim» dǝp qaⱪir.
Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning,
5 Xundaⱪ ⱪilsang, ular seni yat hotundin yiraⱪlaxturidu, Aƣzidin siliⱪ sɵz qiⱪidiƣan yoqun ayaldin neri ⱪilidu.
forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.
6 [Bir ⱪetim] ɵyning derizǝ kɵznǝkliridin taxⱪiriƣa ⱪariƣinimda,
For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,
7 Birnǝqqǝ yax, sadda yigitlǝrni kɵrdüm, Ularning iqidin bir ǝⱪilsizni kɵrüp ⱪaldim,
og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt,
8 U koqa boylap buzuⱪ [hotun turuxluⱪ] doⱪmuxtin ɵtüp, Andin uning ɵyi tǝrǝpkǝ ⱪarap mangdi.
som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus,
9 Kǝqⱪurun ⱪarangƣu qüxkǝndǝ, Zulmǝt keqǝ, ay ⱪarangƣusida [ixiki aldidin ɵtti].
i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke.
10 Mana, ɵydin bir hotun qiⱪip uni kütüwaldi; Kiyimi paⱨixǝ ayallarningkidǝk bolup, Niyiti ⱨiylǝ-mikir idi.
Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte.
11 Aƣzi bixǝm-ⱨayasiz, naⱨayiti jaⱨil bir hotun, U ɵyidǝ turmaydu,
Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus.
12 Birdǝ mǝⱨǝllidǝ, birdǝ mǝydanlarda, U koqilardiki ⱨǝr doⱪmuxta paylap yüridu.
Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun.
13 Ⱨeliⱪi yax yigitni tartip, uni sɵyüp, Nomussizlarqǝ uningƣa: —
Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham:
14 «Ɵyümdǝ «inaⱪliⱪ ⱪurbanliⱪi» gɵxi bar, Mǝn bügün Hudaƣa ⱪǝsǝm ⱪilƣan ⱪurbanliⱪni ⱪildim,
Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter;
15 Xunga mǝn sizni qaⱪirƣili qiⱪtim, Didaringizƣa tǝlpünüp izdidim. Əmdi sizni tepiwaldim!
derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig.
16 Karwitimƣa Misirning kǝxtilik, yolluⱪ libas yapⱪuqlirini yaptim.
Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn.
17 Orun-kɵrpilirimgǝ hux puraⱪ murmǝkki, muǝttǝr wǝ ⱪowzaⱪ darqinlarni qaqtim.
Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel.
18 Keling, tang atⱪuqǝ muⱨǝbbǝtlixǝyli, oynap ⱨuzurlinayli, Kɵnglimiz ⱪanƣuqǝ ɵzara ǝyx-ixrǝt ⱪilayli,
Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov!
19 Erim ɵydǝ yoⱪ, yiraⱪ sǝpǝrgǝ qiⱪip kǝtti.
For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort;
20 U bir ⱨǝmyan pul elip kǝtti, Ay tolƣuqǝ u ɵygǝ kǝlmǝydu» — dedi.
pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem.
21 Ayal kɵp xerin sɵzliri bilǝn rasa ⱪiziⱪturdi, Qirayliⱪ gǝpliri bilǝn uni ǝsir ⱪiliwaldi.
Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham.
22 Soyuxⱪa elip mangƣan ɵküzdǝk, Ⱨamaⱪǝt kixi kixǝn bilǝn jazaƣa mangƣandǝk, Ⱪiltaⱪⱪa qüxkǝn ⱪuxtǝk, Yigit uning kǝynidin mangdi. Jigirini oⱪ texip ɵtmiguqǝ, U bu ixning ⱨayatiƣa zamin bolidiƣanliⱪini ⱨeq bilmǝydu.
Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes,
inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.
24 I oƣullirim, sɵzlirimni kɵngül ⱪoyup anglanglar, Degǝnlirimgǝ ⱪulaⱪ selinglar,
Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!
25 Ⱪǝlbinglarni bundaⱪ hotunning yoliƣa kǝtküzmǝnglar, Uning aldam haltisiƣa qüxüp kǝtmǝnglar.
La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier!
26 Bundaⱪ ayal nurƣun kixilǝrni yiⱪitip yarilandurƣan, Uning boƣuzliƣan adǝmliri tolimu kɵptur,
For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel;
