Markus 4
1 U yǝnǝ dengiz boyida [hǝlⱪⱪǝ] tǝlim berixkǝ baxlidi. Uning ǝtrapiƣa zor bir top adǝmlǝr olixiwalƣaqⱪa, u bir kemigǝ qiⱪip dengizda olturdi; pütkül halayiⱪ bolsa dengiz ⱪirƣiⱪida turuxatti.
Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.
2 U ularƣa tǝmsil bilǝn nurƣun ixlarni ɵgǝtti. U tǝlim berip mundaⱪ dedi:
Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:
3 — Ⱪulaⱪ selinglar! Uruⱪ qaqⱪuqi uruⱪ qaqⱪili [etizƣa] qiⱪiptu.
Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,
4 Uruⱪ qaqⱪanda uruⱪlardin bǝziliri qiƣir yol boyiƣa qüxüptu, ⱪuxlar kelip ularni yǝp ketiptu.
og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.
5 Bǝziliri tupriⱪi az taxliⱪ yǝrgǝ qüxüptu. Topisi qongⱪur bolmiƣanliⱪtin, tezla ünüp qiⱪiptu,
Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,
6 lekin kün qiⱪix bilǝnla aptapta kɵyüp, yiltizi bolmiƣaqⱪa ⱪurup ketiptu.
og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.
7 Bǝziliri tikǝnlǝrning arisiƣa qüxüptu, tikǝnlǝr ɵsüp maysilarni boƣuwelip, ular ⱨeq ⱨosul bǝrmǝptu.
Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.
8 Bǝziliri bolsa, yahxi tupraⱪⱪa qüxüptu. Ular ɵsüp awup qong bolƣanda ⱨosul beriptu. Ularning bǝziliri ottuz ⱨǝssǝ, bǝziliri atmix ⱨǝssǝ, yǝnǝ bǝziliri yüz ⱨǝssǝ ⱨosul beriptu.
Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.
9 — Angliƣudǝk ⱪuliⱪi barlar buni anglisun! — dedi u.
Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!
10 U uning ǝtrapidikilǝr ⱨǝm on ikkiylǝn bilǝn yalƣuz ⱪalƣanda, ular uningdin tǝmsillǝr toƣruluⱪ soraxti.
Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.
11 U ularƣa mundaⱪ dedi: — Hudaning padixaⱨliⱪining sirini bilixkǝ silǝr nesip boldunglar. Lekin sirttikilǝrgǝ ⱨǝmmǝ ix tǝmsillǝr bilǝn uⱪturulidu;
Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,
12 buning bilǝn: «Ular ⱪaraxni ⱪaraydu, biraⱪ kɵrmǝydu; Anglaxni anglaydu, biraⱪ qüxǝnmǝydu; Xundaⱪ bolmisidi, ular yolidin yanduruluxi bilǝn, Kǝqürüm ⱪilinatti» [degǝn sɵz ǝmǝlgǝ axurulidu].
forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.
13 Andin u ularƣa: — Silǝr muxu tǝmsilnimu qüxǝnmidinglarmu? Undaⱪta, ⱪandaⱪmu baxⱪa ⱨǝrhil tǝmsillǝrni qüxinǝlǝysilǝr? — dedi.
Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?
14 Uruⱪ qaqⱪuqi sɵz-kalam qaqidu.
Såmannen sår ordet.
15 Üstigǝ sɵz-kalam qeqilƣan qiƣir yol boyi xundaⱪ adǝmlǝrni kɵrsǝtkǝnki, ular sɵz-kalamni angliƣan ⱨaman Xǝytan dǝrⱨal kelip ularning ⱪǝlbigǝ qeqilƣan sɵz-kalamni elip ketidu.
Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
16 Buningƣa ohxax, taxliⱪ yǝrlǝrgǝ qeqilƣan uruⱪlar bolsa, sɵz-kalamni angliƣan ⱨaman huxalliⱪ bilǝn ⱪobul ⱪilƣanlarni kɵrsitidu.
Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,
17 Ⱨalbuki, ⱪǝlbidǝ ⱨeq yiltiz bolmiƣaqⱪa, pǝⱪǝt waⱪitliⱪ turidu; sɵz-kalamning wǝjidin ⱪiyinqiliⱪ yaki ziyankǝxlikkǝ uqriƣanda, ular xuan yoldin qǝtnǝp ketidu.
og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.
18 Tikǝnlǝrning arisiƣa qeqilƣini xundaⱪ bǝzi adǝmlǝrni kɵrsǝtkǝnki, bu adǝmlǝr sɵz-kalamni angliƣini bilǝn,
Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,
19 lekin kɵngligǝ bu dunyaning ǝndixiliri, bayliⱪlarning eziⱪturuxi wǝ baxⱪa nǝrsilǝrgǝ bolƣan ⱨǝwǝslǝr kiriwelip, sɵz-kalamni boƣuwetidu-dǝ, u ⱨeq ⱨosul qiⱪarmaydu. (aiōn g165)
og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt. (aiōn g165)
20 Lekin yahxi tupraⱪⱪa qeqilƣan uruⱪlar bolsa — sɵz-kalamni anglixi bilǝn uni ⱪobul ⱪilƣan adǝmlǝrni kɵrsitidu. Bundaⱪ adǝmlǝr ⱨosul beridu, birsi ottuz ⱨǝssǝ, birsi atmix ⱨǝssǝ, yǝnǝ birsi yüz ⱨǝssǝ ⱨosul beridu.
Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.
21 U ularƣa yǝnǝ mundaⱪ dedi: — Qiraƣ sewǝt yaki kariwat astiƣa ⱪoyulux üqün kǝltürülǝmdu? U qiraƣdanning üstigǝ ⱪoyulux üqün kǝltürülmǝmdu?
Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
22 Qünki yoxurulƣan ⱨeqⱪandaⱪ ix axkarilanmay ⱪalmaydu, xuningdǝk ⱨǝrⱪandaⱪ mǝhpiy ix yüz bǝrgǝndin keyin ayan bolmay ⱪalmaydu.
For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
23 Angliƣudǝk ⱪuliⱪi barlar buni anglisun!
Om nogen har ører å høre med, han høre!
24 Angliƣanliringlarƣa kɵngül bɵlünglar! Qünki silǝr [baxⱪilarƣa] ⱪandaⱪ ɵlqǝm bilǝn ɵlqisǝnglar, silǝrgimu xundaⱪ ɵlqǝm bilǝn ɵlqǝp berilidu, ⱨǝtta uningdinmu kɵp ⱪoxup berilidu.
Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
25 Qünki kimdǝ bar bolsa, uningƣa tehimu kɵp berilidu; ǝmma kimdǝ yoⱪ bolsa, ⱨǝtta uningda bar bolƣanlirimu uningdin mǝⱨrum ⱪilinidu.
For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
26 U yǝnǝ mundaⱪ dedi: — Hudaning padixaⱨliⱪi yǝnǝ birsining tupraⱪⱪa uruⱪ qaqⱪiniƣa ohxaydu:
Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
27 u uhlaydu, orundin turidu, keqǝ-kündüzlǝr ɵtüwerip, uruⱪ bih urup ɵsidu. Lekin qaqⱪuqi ⱪandaⱪ yol bilǝn ɵsidiƣanliⱪini bilmǝydu.
og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
28 Tupraⱪ ɵzlükidin ⱨosul beridu; uruⱪ awwal bih uridu, keyin bax qiⱪiridu, ahirda baxaⱪlar toluⱪ dan tutidu.
Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
29 Dan pixⱪanda, [qaqⱪuqi] dǝrⱨal orƣaⱪ salidu, qünki ⱨosul waⱪti kǝlgǝn bolidu.
Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
30 U yǝnǝ mundaⱪ dedi: — Hudaning padixaⱨliⱪini nemigǝ ohxitimiz? Yaki ⱪandaⱪ bir tǝmsil bilǝn sürǝtlǝp berǝlǝymiz?
Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
31 U goya bir tal ⱪiqa uruⱪiƣa ohxaydu. U yǝrgǝ terilƣanda, gǝrqǝ yǝr yüzidiki barliⱪ uruⱪlarning iqidǝ ǝng kiqiki bolsimu,
Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
32 terilƣandin keyin, ⱨǝrⱪandaⱪ ziraǝttin egiz ɵsüp xundaⱪ qong xahlayduki, asmandiki ⱪuxlarmu uning sayisigǝ ⱪonidu.
og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
33 U xuningƣa ohxax halayiⱪ anglap qüxinǝligüdǝk nurƣun tǝmsillǝr bilǝn sɵz-kalamni yǝtküzdi.
Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
34 Lekin tǝmsil kǝltürmǝy turup ularƣa ⱨeqⱪandaⱪ sɵz ⱪilmaytti. Lekin ɵz muhlisliri bilǝn yalƣuz ⱪalƣinida, ularƣa ⱨǝmmini qüxǝndürüp berǝtti.
og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.
35 Xu küni kǝq kirgǝndǝ, u ularƣa: — Dengizning u ⱪetiƣa ɵtǝyli, — dedi.
Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
36 Ular halayiⱪni yolƣa seliwǝtkǝndin keyin, uni kemidǝ olturƣan peti elip yürüp ketixti. Ular bilǝn billǝ mangƣan baxⱪa kemilǝrmu bar idi.
Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
37 Wǝ mana, ǝxǝddiy ⱪara ⱪuyun qiⱪip kǝtti; xuning bilǝn dolⱪunlar kemini urup, su ⱨalⱪip kirip, kemigǝ toxay dǝp ⱪalƣanidi.
Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
38 Lekin u kemining ayaƣ tǝripidǝ yastuⱪⱪa bax ⱪoyup uyⱪuƣa kǝtkǝnidi. Ular uni oyƣitip: — I ustaz, ⱨalak boluwatⱪinimizƣa karing yoⱪmu? — dedi.
Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
39 U ornidin turup, boranƣa tǝnbiⱨ berip, dengizƣa: «Tinqlan! Jim bol!» dewidi, boran tohtap, qongⱪur bir jimjitliⱪ ⱨɵküm sürdi.
Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
40 — Nemixⱪa xunqǝ ⱪorⱪisilǝr? Silǝrdǝ ⱪandaⱪsigǝ tehiqǝ ixǝnq bolmaydu? — dedi u ularƣa.
Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
41 Ularni intayin zor bir ⱪorⱪunq basti, ular bir-birigǝ: — Bu adǝm zadi kimdu? Ⱨǝtta xamal wǝ dengizmu uningƣa itaǝt ⱪilidikǝn-ⱨǝ! — dǝp ketixti.
Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?
