Yǝrǝmiyaning yiƣa-zarliri 5
1 Beximizƣa qüxkǝnlǝrni esinggǝ kǝltürgǝysǝn, i Pǝrwǝrdigar; Ⱪara, bizning rǝswaqiliⱪta ⱪalƣinimizni nǝziringgǝ alƣaysǝn!
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Mirasimiz yatlarƣa, Ɵylirimiz yaⱪa yurtluⱪlarƣa tapxuruldi.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Biz yetim-yesirlǝr, atisizlar bolup ⱪalduⱪ; Anilirimizmu tul ⱪaldi.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 Iqidiƣan suni setiweliximiz kerǝk; Otunni pǝⱪǝt pulƣa alƣili bolidu.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 Bizni ⱪoƣliƣuqilar tap basturup keliwatidu; Ⱨalsirap, ⱨeq aram tapalmaymiz.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 Jan saⱪliƣudǝk bir qixlǝm nanni dǝp, Misir ⱨǝm Asuriyǝgǝ ⱪol berip boysunƣanmiz.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Ata-bowilirimiz gunaⱨ sadir ⱪilip dunyadin kǝtti; Biz bolsaⱪ, ularning ⱪǝbiⱨlikining jazasini kɵtürüxkǝ ⱪalduⱪ.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Üstimizdin ⱨɵküm sürgüqilǝr ⱪullardur; Bizni ularning ⱪolidin azad ⱪilƣuqi yoⱪtur.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 Dalada ⱪiliq tüpǝylidin, Nenimizni tepixⱪa jenimizni tǝwǝkkul ⱪilmaⱪtimiz.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Terimiz tonurdǝk ⱪiziⱪ, Aqliⱪ tüpǝylidin ⱪizitma bizni basmaⱪta.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Zionda ayallar, Yǝⱨuda xǝⱨǝrliridǝ pak ⱪizlar ayaƣ asti ⱪilindi.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Əmirlǝr ⱪolidin darƣa esip ⱪoyuldi; Aⱪsaⱪallarning ⱨɵrmiti ⱨeq ⱪilinmidi.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Yax yigitlǝr yarƣunqaⱪta japa tartmaⱪta, Oƣul balilirimiz otun yüklǝrni yüdüp dǝldǝngxip mangmaⱪta.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 Aⱪsaⱪallar xǝⱨǝr dǝrwazisida olturmas boldi; Yigitlǝr nǝƣmǝ-nawadin ⱪaldi.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Xad-huramliⱪ kɵnglimizdin kǝtti, Ussul oyniximiz matǝmgǝ aylandi.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 Beximizdin taj yiⱪildi; Ⱨalimizƣa way! Qünki biz gunaⱨ sadir ⱪilduⱪ!
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Buning tüpǝylidin yürǝklirimiz mujuldi; Bular tüpǝylidin kɵzlirimiz ⱪarangƣulaxti —
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 — Zion teƣiƣa ⱪarap kɵzlirimiz ⱪarangƣulaxti, Qünki u qɵldǝrǝp kǝtti, Qilbɵrǝ uningda paylap yürmǝktǝ.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Sǝn, i Pǝrwǝrdigar, mǝnggügǝ ⱨɵküm sürisǝn; Tǝhting dǝwrdin-dǝwrgǝ dawamlixidu.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Sǝn nemixⱪa bizni daim untuysǝn? Nemixⱪa xunqǝ uzunƣiqǝ bizdin waz keqisǝn?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Bizni yeningƣa ⱪayturƣaysǝn, i Pǝrwǝrdigar! Xundaⱪ bolƣanda biz ⱪaytalaymiz! Künlirimizni ⱪǝdimkidǝk ǝsligǝ kǝltürgǝysǝn,
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 — Əgǝr sǝn bizni mutlǝⱪ qǝtkǝ ⱪaⱪmiƣan bolsang, Əgǝr bizdin qǝksiz ƣǝzǝplǝnmigǝn bolsang!
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
