Yǝrǝmiyaning yiƣa-zarliri 3
1 (Alǝf) Mǝn uning ƣǝzǝp tayiⱪini yǝp jǝbir-zulum kɵrgǝn adǝmdurmǝn.
Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Meni U ⱨǝydiwǝtti, Nurƣa ǝmǝs, bǝlki ⱪarangƣuluⱪⱪa mangdurdi;
Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Bǝrⱨǝⱪ, U kün boyi ⱪolini manga ⱪayta-ⱪayta ⱨujum ⱪildurdi;
Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 (Bǝt) Ətlirimni wǝ terilirimni ⱪaⱪxal ⱪiliwǝtti, Sɵngǝklirimni sunduruwǝtti.
Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 U manga muⱨasirǝ ⱪurdi, Ɵt süyi wǝ japa bilǝn meni ⱪapsiwaldi.
Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 U meni ɵlgili uzun bolƣanlardǝk ⱪapⱪarangƣu jaylarda turuxⱪa mǝjbur ⱪildi.
På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 (Gimǝl) U meni qiⱪalmaydiƣan ⱪilip qitlap ⱪorxiwaldi; Zǝnjirimni eƣir ⱪildi.
Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Mǝn warⱪirap nida ⱪilsammu, U duayimni ⱨeq ixtimidi.
Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 U yollirimni jipsilaxⱪan tax tam bilǝn tosuwaldi, Qiƣir yollirimni ǝgri-toⱪay ⱪiliwǝtti.
Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 (Dalǝt) U manga paylap yatⱪan eyiⱪtǝk, Pistirmida yatⱪan xirdǝktur.
En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 Meni yollirimdin burap tetma-titma ⱪildi; Meni tügǝxtürdi.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 U oⱪyasini kerip, Meni oⱪining ⱪarisi ⱪildi.
Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 (He) Oⱪdenidiki oⱪlarni bɵrǝklirimgǝ sanjitⱪuzdi.
Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 Mǝn ɵz hǝlⱪimgǝ rǝswa obyekti, Kün boyi ularning mǝshirǝ nahxisining nixani boldum.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 U manga zǝrdabni toyƣuqǝ yutⱪuzup, Kǝkrǝ süyini toyƣuqǝ iqküzdi.
Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 (Waw) U qixlirimni xeƣil taxlar bilǝn qeⱪiwǝtti, Meni küllǝrdǝ tügüldürdi;
Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 Jenim tinq-hatirjǝmliktin yiraⱪlaxturuldi; Arambǝhxning nemǝ ikǝnlikini untup kǝttim.
Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 Mǝn: «Dǝrmanim ⱪalmidi, Pǝrwǝrdigardin ümidim ⱪalmidi» — dedim.
og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 (Zain) Mening har ⱪilinƣanlirimni, sǝrgǝdan bolƣanlirimni, Əmǝn wǝ ɵt süyini [yǝp-iqkinimni] esinggǝ kǝltürgǝysǝn!
Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Jenim bularni ⱨǝrdaim ǝslǝwatidu, Yǝrgǝ kirip kǝtküdǝk bolmaⱪta.
Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 Lekin xuni kɵnglümgǝ kǝltürüp ǝslǝymǝnki, Xuning bilǝn ümid ⱪaytidin yanidu, —
Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 (Hǝt) Mana, Pǝrwǝrdigarning ɵzgǝrmǝs meⱨribanliⱪliri! Xunga biz tügǝxmiduⱪ; Qünki Uning rǝⱨimdilliⱪlirining ayiƣi yoⱪtur;
Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 Ular ⱨǝr sǝⱨǝrdǝ yengilinidu; Sening ⱨǝⱪiⱪǝt-sadiⱪliⱪing tolimu moldur!
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 Ɵz-ɵzümgǝ: «Pǝrwǝrdigar mening nesiwǝmdur; Xunga mǝn Uningƣa ümid baƣlaymǝn» — dǝymǝn.
Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 (Tǝt) Pǝrwǝrdigar Ɵzini kütkǝnlǝrgǝ, Ɵzini izdigǝn jan igisigǝ meⱨribandur;
Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 Pǝrwǝrdigarning nijatini kütüx, Uni süküt iqidǝ kütüx yahxidur.
Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 Adǝmning yax waⱪtida boyunturuⱪni kɵtürüxi yahxidur.
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 (Yod) U yeganǝ bolup süküt ⱪilip oltursun; Qünki Rǝb buni uningƣa yüklidi.
at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
29 Yüzini topa-tupraⱪⱪa tǝgküzsun, — Eⱨtimal, ümid bolup ⱪalar?
at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 Mǝngzini urƣuqiƣa tutup bǝrsun; Til-aⱨanǝtlǝrni toyƣuqǝ ixitsun!
at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 (Kaf) Qünki Rǝb ǝbǝdil-ǝbǝd insandin waz kǝqmǝydu;
For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 Azar bǝrgǝn bolsimu, Ɵzgǝrmǝs meⱨribanliⱪlirining molluⱪi bilǝn iqini aƣritidu;
men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 Qünki U insan balilirini har ⱪilixni yaki azablaxni haliƣan ǝmǝstur.
for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 (Lamǝd) Yǝr yüzidiki barliⱪ ǝsirlǝrni ayaƣ astida yanjixⱪa,
Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 Ⱨǝmmidin Aliy Bolƣuqining aldida adǝmni ɵz ⱨǝⱪⱪidin mǝⱨrum ⱪilixⱪa,
bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 Insanƣa ɵz dǝwasida uwal ⱪilixⱪa, — Rǝb bularning ⱨǝmmisigǝ guwaⱨqi ǝmǝsmu?
eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 (Mǝm) Rǝb uni buyrumiƣan bolsa, Kim deginini ǝmǝlgǝ axuralisun?
Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Külpǝtlǝr bolsun, bǝht-saadǝt bolsun, ⱨǝmmisi Ⱨǝmmidin Aliy Bolƣuqining aƣzidin kǝlgǝn ǝmǝsmu?
Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Əmdi tirik bir insan nemǝ dǝp aƣrinidu, Adǝm balisi gunaⱨlirining jazasidin nemǝ dǝp waysaydu?
Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 (Nun) Yollirimizni tǝkxürüp sinap bilǝyli, Pǝrwǝrdigarning yeniƣa yǝnǝ ⱪaytayli;
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 Ⱪollirimizni kɵnglimiz bilǝn billǝ ǝrxtiki Tǝngrigǝ kɵtürǝyli!
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 Biz itaǝtsizlik ⱪilip sǝndin yüz ɵriduⱪ; Sǝn kǝqürüm ⱪilmiding.
Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 (Samǝⱪ) Sǝn ɵzüngni ƣǝzǝp bilǝn ⱪaplap, bizni ⱪoƣliding; Sǝn ɵltürdüng, ⱨeq rǝⱨim ⱪilmiding.
Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Sǝn Ɵzüngni bulut bilǝn ⱪapliƣansǝnki, Dua-tilawǝt uningdin ⱨeq ɵtǝlmǝs.
Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Sǝn bizni hǝlⱪlǝr arisida daxⱪal wǝ nijasǝt ⱪilding.
Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 (Pe) Barliⱪ düxmǝnlirimiz bizgǝ ⱪarap aƣzini yoƣan eqip [mazaⱪ ⱪildi];
De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Üstimizgǝ qüxti alaⱪzadilik wǝ ora-tuzaⱪ, Wǝyranqiliⱪ ⱨǝm ⱨalakǝt.
Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 Hǝlⱪimning ⱪizi nabut bolƣini üqün, Kɵzümdin yaxlar ɵstǝng bolup aⱪmaⱪta.
Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 (Ayin) Kɵzüm yaxlarni üzülmǝy tɵküwatidu, Ular ⱨeq tohtiyalmaydu,
Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 Taki Pǝrwǝrdigar asmanlardin tɵwǝngǝ nǝzǝr selip [ⱨalimizƣa] ⱪariƣuqǝ.
før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 Mening kɵzüm Roⱨimƣa azab yǝtküzmǝktǝ, Xǝⱨirimning barliⱪ ⱪizlirining Ⱨali tüpǝylidin.
Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 (Tsadǝ) Manga sǝwǝbsiz düxmǝn bolƣanlar, Meni ⱪuxtǝk ⱨǝdǝp owlap kǝldi.
Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 Ular orida jenimni üzmǝkqi bolup, Üstümgǝ taxni qɵridi.
De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Sular beximdin texip aⱪti; Mǝn: «Üzüp taxlandim!» — dedim.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 (Kof) Ⱨangning tüwliridin namingni qaⱪirip nida ⱪildim, i Pǝrwǝrdigar;
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Sǝn awazimni angliding; Ⱪutulduruxⱪa nidayimƣa ⱪuliⱪingni yupuruwalmiƣin!
Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Sanga nida ⱪilƣan künidǝ manga yeⱪin kǝlding, «Ⱪorⱪma» — deding.
Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 (Rǝx) I rǝb, jenimning dǝwasini ɵzüng soriding; Sǝn manga ⱨǝmjǝmǝt bolup ⱨayatimni ⱪutⱪuzdung.
Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 I Pǝrwǝrdigar, manga bolƣan uwalliⱪni kɵrdüngsǝn; Mǝn üqün ⱨɵküm qiⱪarƣaysǝn;
Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Sǝn ularning manga ⱪilƣan barliⱪ ɵqmǝnliklirini, Barliⱪ ⱪǝstlirini kɵrdungsǝn.
Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 (Xiyn) I Pǝrwǝrdigar, ularning aⱨanǝtlirini, Meni barliⱪ ⱪǝstligǝnlirini anglidingsǝn,
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 Manga ⱪarxi turƣanlarning xiwirlaxlirini, Ularning kün boyi kǝynimdin kusur-kusur ⱪilixⱪanlirini anglidingsǝn.
mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Olturƣanlirida, turƣanlirida ularƣa ⱪariƣaysǝn! Mǝn ularning [mǝshirǝ] nahxisi boldum.
Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 (Taw) Ularning ⱪolliri ⱪilƣanliri boyiqǝ, i Pǝrwǝrdigar, bexiƣa jaza yandurƣaysǝn;
Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Ularning kɵngüllirini kaj ⱪilƣaysǝn! Bu sening ularƣa qüxidiƣan lǝniting bolidu!
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Ƣǝzǝp bilǝn ularni ⱪoƣliƣaysǝn, Ularni Pǝrwǝrdigarning asmanliri astidin yoⱪatⱪaysǝn!
Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
