Yǝrǝmiya 3
1 Xundaⱪ deyiliduki, birsi ayalini ⱪoyuwǝtsǝ, ayal uningdin ajraxsa wǝ keyin u baxⱪa ǝrgǝ yatliⱪ bolƣan bolsa, birinqi eri uning bilǝn ⱪayta yarixiwalsa bolamdu? Bundaⱪ ix bu zeminni mutlǝⱪ bulƣimamdu? Lekin sǝn xunqǝ kɵp axniliring bilǝn buzuⱪluⱪ ⱪilip turup yǝnǝ yenimƣa ⱪaytay dǝwatamsǝn tehi?
Det heter: Når en mann lar sin hustru fare, og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han da igjen komme tilbake til henne? Vilde ikke da landet bli vanhelliget? Og du, du har drevet hor med mange venner og skulde enda komme tilbake til mig igjen? sier Herren.
2 Bexingni kɵtürüp yuⱪiriƣa ⱪarap baⱪ; — Sǝn zadi nǝdǝ yat ilaⱨlar bilǝn buzuⱪluⱪ ɵtküzmigǝnsǝn?! — Sǝn qɵl-bayawanda kütüp olturƣan ǝrǝbdǝk ularni yollar boyi kütüp olturƣansǝn; zeminni buzuⱪluⱪliring wǝ rǝzilliking bilǝn bulƣiƣansǝn.
Løft dine øine til de bare hauger og se: Hvor er du ikke blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen, og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap.
3 Xuning üqün ⱪattiⱪ yamƣurlar tutup ⱪelinip sanga berilmidi ⱨǝmdǝ «keyinki yamƣurlar» yaƣmidi. Lekin sǝndǝ tehi paⱨixǝ ayalning ⱪelin yüzi bar, iza tartixni ⱨeq bilgüng yoⱪtur.
Da blev regnbygene holdt tilbake, og vårregnet falt ikke; men du hadde en horkvinnes panne, du vilde ikke skamme dig.
4 Ⱨǝtta sǝn bayatin Manga: «I Atam, yaxliⱪimdin baxlap manga yetǝkqi ⱨǝmraⱨ bolup kǝlding!» — dǝysǝn, wǝ: —
Har du ikke nettop nu ropt til mig: Min far, du er min ungdoms venn?
5 «U ⱨǝrdaim ƣǝzipini saⱪlamdu? U ƣǝzipini ahirƣiqǝ tutamdu?» — dǝysǝn. Mana, sǝn xundaⱪ degining bilǝn, lekin sǝn ⱪolungdin kelixiqǝ rǝzillik ⱪilƣansǝn.
Mon han vil holde fast ved sin vrede evindelig eller bevare sin harme til evig tid? Se, så talte du, og enda gjorde du det onde, og du maktet det.
6 Yosiya padixaⱨning künliridǝ Pǝrwǝrdigar manga: «Wapasiz Israilning nemǝ ⱪilƣanliⱪini kɵrdüngmu? U barliⱪ egiz taƣⱪa qiⱪip ⱨǝm barliⱪ yexil dǝrǝh astiƣa kirip xu yǝrlǝrdǝ paⱨixidǝk buzuⱪluⱪ ⱪilƣan» — dedi.
Og Herren sa til mig i kong Josias' dager: Har du sett hvad Israel, den frafalne kvinne, har gjort? Hun gikk op på hvert høit fjell og inn under hvert grønt tre og drev hor der.
7 — «Mǝn: U bularning ⱨǝmmisini ⱪilƣandin keyin, qoⱪum yenimƣa ⱪaytip kelidu, — dedim; lekin u ⱪaytip kǝlmidi. Uning asiy singlisi, yǝni Yǝⱨuda buni kɵrdi;
Og jeg sa: Når hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til mig. Men hun vendte ikke tilbake, og det så hennes søster Juda, den troløse.
8 lekin wapasiz Israilning barliⱪ zina ⱪilƣanliri tüpǝylidin uningƣa talaⱪ hetini berip uni ⱪoyuwǝtkinimni kɵrüp, asiy singlisi Yǝⱨuda ⱪorⱪmidi, bǝlki ɵzimu berip paⱨixilik ⱪildi.
Og jeg så at enda jeg hadde latt den frafalne, Israel, fare og gitt henne hennes skilsmissebrev, fordi hun hadde drevet hor, fryktet allikevel ikke hennes søster Juda, den troløse, men gikk avsted og drev hor hun også;
9 Xundaⱪ boldiki, ɵz buzuⱪqiliⱪini xunqǝ kiqik ix dǝp ⱪariƣaqⱪa, u ⱨǝtta yaƣaq wǝ tax bilǝn zina ⱪilip zeminni bulƣiwǝtti.
og med sitt frekke hor vanhelliget hun landet, og hun drev hor med sten og med tre.
10 Bularning ⱨǝmmisigǝ ⱪarimay Israilning asiy singlisi Yǝⱨuda tehi pütün kɵngli bilǝn ǝmǝs, pǝⱪǝt sahtiliⱪ bilǝn yenimƣa ⱪaytip kǝlgǝndǝk boluwaldi, — dǝydu Pǝrwǝrdigar.
Og med alt dette vendte hennes søster Juda, den troløse, ikke tilbake til mig av hele sitt hjerte, men bare på skrømt, sier Herren.
11 Pǝrwǝrdigar manga mundaⱪ dedi: — «Wapasiz Israil ɵzini asiy Yǝⱨudadin ⱨǝⱪⱪaniy kɵrsǝtti.
Og Herren sa til mig: Den frafalne, Israel, har vist sig rettferdigere enn den troløse, Juda.
12 Barƣin, ximalƣa ⱪarap bu sɵzlǝrni jakarlap mundaⱪ degin: — «Ⱪaytip kǝl, i yoldin qiⱪⱪuqi Israil, — dǝydu Pǝrwǝrdigar — wǝ Mǝn sanga ⱪapiⱪimni ⱪayta türmǝymǝn; qünki Mǝn rǝⱨimdil, — dǝydu Pǝrwǝrdigar — Mǝn ƣǝzipimni mǝnggügǝ saⱪlap turmaymǝn.
Gå avsted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren; jeg vil ikke senke mitt åsyn i vrede mot eder; for jeg er miskunnelig, sier Herren, jeg vil ikke holde fast ved min vrede evindelig.
13 Pǝⱪǝt sening ⱪǝbiⱨlikingni, — Pǝrwǝrdigar Hudayingƣa asiyliⱪ ⱪilƣanliⱪingni, uyan-buyan ⱪatrap yürüp ɵzüngni ⱨǝrbir yexil dǝrǝh astida yat ilaⱨlarƣa beƣixliƣanliⱪingni, xuningdǝk awazimƣa ⱨeq ⱪulaⱪ salmiƣanliⱪingni iⱪrar ⱪilsangla [Mǝndin rǝⱨim-xǝpⱪǝt kɵrisǝn] — dǝydu Pǝrwǝrdigar.
Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud og på forskjellige veier har løpet om til de fremmede guder, inn under hvert grønt tre, og på min røst har I ikke hørt, sier Herren.
14 Ⱪaytip kelinglar, i yoldin qiⱪⱪuqi balilar, — dǝydu Pǝrwǝrdigar — qünki Mǝn silǝrni ⱨǝⱪiⱪiy sɵygüqidurmǝn; [silǝr xundaⱪ ⱪilsanglarla] Mǝn silǝrdin talliƣanlarni, yǝni ⱨǝrⱪaysi xǝⱨǝrdin birdin, ⱨǝrⱪaysi jǝmǝttin ikkidin puⱪrani Zionƣa ⱪayturup kelimǝn.
Vend tilbake, I frafalne barn, sier Herren; for jeg er eders ekteherre, og jeg vil ta eder, en av en by og to av en ætt, og føre eder til Sion.
15 Mǝn silǝrgǝ kɵnglümdikidǝk hǝlⱪ padiqilirini tǝⱪsim ⱪilimǝn; ular silǝrni danaliⱪ-bilim, ǝⱪil-parasǝt bilǝn beⱪip ozuⱪlanduridu.
Og jeg vil gi eder hyrder efter mitt hjerte, og de skal røkte eder med forstand og visdom.
16 Xundaⱪ boliduki, xu künlǝrdǝ silǝr zeminda kɵpiyip, kɵp pǝrzǝntlik bolƣininglarda, — dǝydu Pǝrwǝrdigar, — silǝr: «Pǝrwǝrdigarning ǝⱨdǝ sanduⱪi!» dǝp yǝnǝ tilƣa almaysilǝr; u ⱨeq esinglarƣa kǝlmǝydu, uni ⱨeq ǝslimǝysilǝr wǝ uni ⱨeq seƣinimaysilǝr; silǝr baxⱪa bir sanduⱪmu yasimaysilǝr.
Og når I blir et stort og tallrikt folk i landet i de dager, sier Herren, da skal de ikke mere tale om Herrens pakts-ark eller tenke på den; de skal ikke komme den i hu og ikke savne den, og der skal ikke mere gjøres nogen slik ark.
17 Xu tapta ular Yerusalemni «Pǝrwǝrdigarning tǝhti» dǝp ataydu; barliⱪ ǝllǝr uningƣa yiƣilidu, — yǝni Pǝrwǝrdigarning namiƣa, Yerusalemƣa yiƣilidu; ular ⱪǝlbidiki rǝzil jaⱨilliⱪiƣa ⱪaytidin ⱨeq ǝgixip mangmaydu.
På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens trone, og alle folkene skal samle sig der, til Herrens navn i Jerusalem, og de skal ikke mere følge sitt onde, hårde hjerte.
18 Xu künlǝrdǝ Yǝⱨuda jǝmǝti Israil jǝmǝti bilǝn birliktǝ mangidu; ular ximal zeminidin billǝ qiⱪip Mǝn ata-bowiliriƣa miras boluxⱪa tǝⱪdim ⱪilƣan zeminƣa kelidu.
I de dager skal Judas hus gå til Israels hus, og de skal komme sammen fra landet i nord til det land jeg gav eders fedre til arv.
19 Mǝn: «Mǝn seni balilirim ⱪatiriƣa ⱪoyup, sanga güzǝl zeminni, yǝni kɵpligǝn ǝllǝrning zeminliri arisidiki ǝng kɵrkǝm jayni miras ⱪilip ata ⱪilixni xunqilik halayttim!» — dedim, wǝ: «Sǝn Meni «mening atam» dǝysǝn, wǝ Mǝndin yüz ɵrümǝysǝn!» — dedim.
Og jeg, jeg sa: Hvor høit vil jeg ikke sette dig blandt barna og gi dig et lystelig land, den herligste arv iblandt folkene! Og jeg sa fremdeles: I skal rope til mig: Min far! og ikke vende eder bort fra mig.
20 Lekin bǝrⱨǝⱪ, asiyliⱪ ⱪilƣan ayal ɵz jɵrisidin ayrilƣandǝk, silǝr Manga asiyliⱪ ⱪilƣansilǝr, i Israil jǝmǝti, — dǝydu Pǝrwǝrdigar.
Men sannelig, som en kvinne er troløs mot sin venn, således har I vært troløse mot mig, Israels hus! sier Herren.
21 Yuⱪiri jaylardin bir awaz anglinidu! U bolsa Israil jǝmǝtidikilǝrning yiƣa-pǝryadliri; qünki ular ɵz yolini burmiliƣan, Pǝrwǝrdigar Hudasini untuƣan.
En røst høres på de bare hauger, Israels barns gråt og bønner; for de har gått på onde veier, de har glemt Herren sin Gud.
22 — Ⱪaytip kelinglar, ǝy yoldin qiⱪⱪuqi balilar; Mǝn silǝrning yoldin qiⱪip ketixinglarƣa xipa bolimǝn. — «Mana, biz yeningƣa barimiz; qünki Sǝn Pǝrwǝrdigar Hudayimizdursǝn» — dǝnglar!
Vend tilbake, I frafalne barn! Jeg vil læge eders frafall. Se, vi kommer til dig; for du er Herren vår Gud.
23 — Bǝrⱨǝⱪ, egizliklǝrdǝ ⱨǝm taƣlarda anglitilƣan [butpǝrǝslikning] ⱪiyⱪas-sürǝnliri biⱨudǝ ixtur! Bǝrⱨǝⱪ, Israilning ⱪutⱪuzux-nijati Pǝrwǝrdigar Hudayimizdinladur.
Sannelig, fåfengt er det at I larmer på haugene; sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse!
24 Lekin yaxliⱪimizdin tartipla, ata-bowilirimizning ǝjrini, yǝni ularning kala-ⱪoy padilirini, ⱪiz-oƣullirini axu uyat-nomus yǝp kǝtkǝn;
Men den skammelige avgudsdyrkelse har fortært frukten av våre fedres arbeid helt fra vår ungdom av, deres småfe og storfe, deres sønner og døtre.
25 Nǝtijidǝ biz uyat-hijilliⱪ iqidǝ yattuⱪ, ⱪalaymiⱪanqiliⱪ wǝ alaⱪzadilik bizni ⱪapliwaldi; qünki yaxliⱪimizdin tartip bügünki küngǝ ⱪǝdǝr biz wǝ ata-bowilirimiz ⱨǝmmimiz Pǝrwǝrdigar Hudayimiz aldida gunaⱨ sadir ⱪilip kǝlduⱪ, Pǝrwǝrdigar Hudayimizning awaziƣa ⱨeq ⱪulaⱪ salmiduⱪ.
La oss ligge i vår vanære, og la vår skam dekke oss! For mot Herren vår Gud har vi syndet, vi og våre fedre, fra vår ungdom av like til denne dag, og vi har ikke hørt på Herrens, vår Guds røst.
