Yǝrǝmiya 17
1 Yǝⱨudaning gunaⱨi almas uqluⱪ tɵmür ⱪǝlǝm bilǝn taxtahtay kǝbi yürǝklirigǝ wǝ ⱪurbangaⱨliridiki münggüzlǝrgǝ oyulƣan;
Judas synd er skrevet med en jerngriffel, med en diamantspiss; den er inngravet på deres hjertes tavle og på deres alteres horn,
2 balilirimu yexil dǝrǝhlǝr boyida tiklǝngǝn, egiz dɵnglǝr üstidǝ yasiƣan [butlirining] ⱪurbangaⱨlirini wǝ «Axǝraⱨ»lirini ⱨǝrdaim seƣinidu.
likesom også deres barn kommer deres altere og deres Astarte-billeder i hu ved de grønne trær og på de høie bakker.
3 Mǝn taƣliringlarda wǝ etizliringlarda, ⱨǝm bayliⱪliringni ⱨǝm hǝziniliringni, — sening «yuⱪiri jaylar»ingmu buning sirtida ǝmǝs — bu qetingdin u qetinggiqǝ bolƣan gunaⱨing tüpǝylidin olja boluxⱪa tapxurimǝn;
Du mitt berg på marken! Ditt gods, alle dine skatter vil jeg overgi til plyndring, likeså dine hauger, til straff for den synd som er gjort i hele ditt land.
4 Ɵzüngning xori, Mǝn sanga tǝⱪdim ⱪilƣan mirasing ⱪolungdin ketidu; Mǝn sǝn tonumaydiƣan bir zeminda seni düxmǝnliringning ⱪulluⱪiƣa tapxurimǝn; qünki silǝr ƣǝzipimgǝ ot yeⱪip uni ⱪozƣiƣansilǝr; u mǝnggügǝ kɵyidu.
Og du skal, og det ved din egen skyld, la din arv som jeg gav dig, hvile efter dig, og jeg vil la dig tjene dine fiender i et land du ikke kjenner; for en ild har I optendt i min vrede, den skal brenne til evig tid.
5 Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — — Adǝmgǝ tayanƣan, adǝmning ǝt-küqini tayanqi ⱪilƣan, ⱪǝlbi Pǝrwǝrdigardin qǝtnigǝn adǝmning ⱨaliƣa lǝnǝt bolsun!
Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren.
6 U qɵl-bayawanda ɵskǝn ⱪara arqa qatⱪilidǝk bolidu; bǝht-yahxiliⱪ kǝlsimu u buni kɵrmǝydu; u bǝlki qɵldiki ⱪaƣjiraⱪ yǝrlǝrdǝ, adǝmzatsiz xorluⱪ bir zeminda turidu.
Han skal bli som en hjelpeløs mann på den øde mark og ikke få se at det kommer noget godt; men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland som ingen bor i.
7 Pǝrwǝrdigarƣa tayanƣan, Pǝrwǝrdigarni tayanq ⱪilƣan adǝm bǝht-bǝrikǝtlik bolidu!
Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.
8 U sular boyida tiklǝngǝn, eriⱪ boyida kǝng yiltiz tartⱪan dǝrǝhdǝk; piȥƣirim issiⱪtin u ⱪorⱪmaydu; uning yopurmaⱪliri ⱨǝmixǝ yexildur; ⱪurƣaⱪqiliⱪ yili u solaxmaydu wǝ mewǝ berixtin ⱪalmaydu.
Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder op å bære frukt.
9 Ⱪǝlb ⱨǝmmidin aldamqi, uning dawasi yoⱪtur. Kimmu uni qüxinǝlisun?
Svikefullt er hjertet, mere enn noget annet, og ondt er det; hvem kjenner det?
10 Mǝnki Pǝrwǝrdigar insan ⱪǝlbini kɵzitip tǝkxürimǝn; ⱨǝrbirsigǝ ɵz yolliri boyiqǝ, ⱪilƣan ǝmǝllirining mewisi boyiqǝ tǝⱪsim ⱪilix üqün, insan wijdanini sinaymǝn.
Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver efter hans ferd, efter frukten av hans gjerninger.
11 Huddi ɵzi tuƣmiƣan tuhumlarni besiwalƣan kǝkliktǝk, ⱨaramdin bayliⱪlarƣa erixkǝn kiximu xundaⱪ bolidu; künlirining yerimi ɵtmǝyla erixkinidin ayrilidu, u ahirida ǝhmǝⱪ bolup qiⱪidu.
Lik en rapphøne som samler unger den ikke har utklekket, er den som vinner rikdom, men ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han være en dåre.
12 Xan-xǝrǝplik bir tǝht, ǝzǝldin yuⱪiriƣa tiklǝngǝn, dǝl bizning baxpanaⱨimiz bolƣan jaydur;
En herlighetens trone, høit ophøiet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted.
13 i Pǝrwǝrdigar, Sǝn Israilning ümidisǝn! Sǝndin waz kǝqkǝn ⱨǝmmǝylǝn yǝrgǝ ⱪarap ⱪalidu; Sǝndin yiraⱪlaxⱪanlar tupraⱪta yatⱪanlar arisida tizimlinidu; qünki ular ⱨayatliⱪ sulirining mǝnbǝsi bolƣan Pǝrwǝrdigardin waz kǝqkǝn.
Herre, du Israels håp! Alle de som forlater dig, skal bli til skamme; de som viker fra dig, skal skrives i støvet; for de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.
14 Meni saⱪaytⱪin, i Pǝrwǝrdigar, mǝn xuning bilǝn jǝzmǝn saⱪaytilimǝn! Meni ⱪutⱪuzƣin, xuning bilǝn jǝzmǝn ⱪutⱪuzulimǝn! — Qünki Ɵzüng mening mǝdⱨiyǝmdursǝn!
Læg mig, Herre, så blir jeg lægt! Frels mig, så blir jeg frelst! For du er min lovsang.
15 Mana, ular manga: — Pǝrwǝrdigarning sɵz-bexariti ⱪeni?! Ⱪeni, u ǝmǝlgǝ axurulsun!» — dǝydu.
Se, de sier til mig: Hvor blir det av Herrens ord? La det komme!
16 Lekin mǝn bolsam, Sanga ǝgǝxkinimdǝ «pada baⱪⱪuqi» boluxtin ⱨeq ⱪaqⱪan ǝmǝsmǝn, wǝ ǝjǝl künini ⱨeq arzu ⱪilmiƣanmǝn, — Sǝn bilisǝn! Aƣzimdin barliⱪ qiⱪⱪanlar Sening yüz aldingda bolƣan.
Men jeg har ikke nektet å følge dig og være hyrde, heller ikke har jeg ønsket en ubotelig ulykkes dag, du vet det; - det som kom fra mine leber, det kjente du.
17 Manga wǝⱨimǝ bolmiƣaysǝn; külpǝtlik künidǝ Sǝn mening baxpanaⱨimdursǝn.
Vær ikke til forferdelse for mig! Du er min tilflukt på ulykkens dag.
18 Manga ziyankǝxlik ⱪilƣuqilar yǝrgǝ ⱪarap ⱪalsun, lekin meni yǝrgǝ ⱪaratmiƣaysǝn! Ular dǝkkǝ-dükkigǝ qüxsun, lekin meni dǝkkǝ-dükkigǝ qüxürmigǝysǝn; ularning bexiƣa külpǝt künini qüxürgǝysǝn; ularni ikki ⱨǝssilik ⱨalakǝt bilǝn üzül-kesil paqaⱪlap taxliƣaysǝn!
La mine forfølgere bli til skamme, og la ikke mig bli til skamme! La dem forferdes, og la ikke mig forferdes! La ulykkens dag komme over dem, og knus dem med dobbelt knusende slag!
19 Pǝrwǝrdigar manga mundaⱪ degǝn: — Barƣin, Yǝⱨuda padixaⱨliri xǝⱨǝrgǝ kiridiƣan wǝ qiⱪidiƣan «Hǝlⱪning baliliri» degǝn dǝrwazida, ⱨǝmdǝ Yerusalemning barliⱪ dǝrwazilirida turƣin, ularƣa mundaⱪ degin: —
Så sa Herren til mig: Gå og still dig i folkets port, som Judas konger går inn og ut gjennem, og i alle Jerusalems porter!
20 Pǝrwǝrdigarning sɵzini anglanglar, i muxu dǝrwazilardin kiridiƣan Yǝⱨudaning padixaⱨliri, barliⱪ Yǝⱨuda wǝ Yerusalemda turuwatⱪan halayiⱪ!
Og du skal si til dem: Hør Herrens ord, Judas konger og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere, I som går inn gjennem disse porter!
21 Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — Ɵz jeninglarƣa ⱨezi bolunglar! «xabat» künidǝ ⱨeqⱪandaⱪ yükni kɵtürmǝnglar, Yerusalemning dǝrwaziliridin ⱨeqnǝrsini epkirmǝnglar;
Så sier Herren: Ta eder i vare så sant I har eders liv kjært, og bær ikke nogen byrde og før ikke nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag!
22 xabat künliridǝ ɵyliringlardin ⱨeq yükni kɵtürüp elip qiⱪmanglar, wǝ ⱨeqⱪandaⱪ ǝmgǝk ⱪilmanglar; bǝlki Mǝn ata-bowiliringlarƣa buyruƣinimdǝk, xabat künini Ɵzümgǝ atalƣan muⱪǝddǝs bir kün dǝp ⱪaranglar.
Og I skal ikke bære nogen byrde ut av eders hus og ikke gjøre nogen gjerning på sabbatens dag; men I skal holde sabbatens dag hellig, som jeg bød eders fedre.
23 Lekin ular ⱨeq anglimiƣan yaki ⱪulaⱪ salmiƣan, bǝlki anglimasliⱪⱪa ⱨǝm tǝrbiyini ⱪobul ⱪilmasliⱪⱪa boynini ⱪattiⱪ ⱪilƣan.
Men de hørte ikke og vendte ikke sitt øre til; de gjorde sin nakke hård, så de ikke hørte og ikke tok imot tukt.
24 Xundaⱪ boliduki, silǝr awazimni kɵngül ⱪoyup anglisanglar, — dǝydu Pǝrwǝrdigar, — yǝni xabat künidǝ xǝⱨǝr dǝrwaziliridin ⱨeq yükni elip kirmisǝnglar wǝ ⱨeq ǝmgǝk ⱪilmasliⱪ arⱪiliⱪ xabat künini Manga pak-muⱪǝddǝs bir kün ⱨesablisanglar,
Men hvis I hører på mig, sier Herren, så I ikke lar nogen byrde komme gjennem denne bys porter på sabbatens dag, men holder sabbatens dag hellig og ikke gjør nogen gjerning på den dag,
25 bu xǝⱨǝr dǝrwaziliridin Dawutning tǝhtigǝ olturidiƣan padixaⱨliri wǝ ǝmirliri jǝng ⱨarwiliriƣa olturup wǝ atlarƣa minip kiridu; ular, ularning ǝmirliri, Yǝⱨudadikilǝr wǝ Yerusalemda turuwatⱪanlarmu kirip-qiⱪixidu; bu xǝⱨǝr mǝnggü awat bolidu.
da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, dra inn gjennem denne bys porter på vogner og hester, de selv og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere, og denne by skal bli stående til evig tid,
26 Xundaⱪ ⱪilsanglar, hǝlⱪlǝr Yǝⱨuda xǝⱨǝrliridin, Yerusalem ǝtrapidiki yezilardin, Binyaminning zeminidin, [ƣǝrbtiki] «Xǝfǝlaⱨ» egizlikidin, jǝnubtiki [taƣliⱪtin], Yǝⱨudadiki jǝnubiy bayawanlardin Pǝrwǝrdigarning ɵyigǝ «kɵydürmǝ ⱪurbanliⱪ»lar, «inaⱪliⱪ ⱪurbanliⱪliri», «axliⱪ ⱨǝdiyǝ»lǝr wǝ huxbuylarni tutup, [Pǝrwǝrdigarƣa bolƣan] rǝⱨmǝtlirini eytixⱪa kiridiƣan bolidu.
og fra Judas byer og fra landet omkring Jerusalem og fra Benjamins land og fra lavlandet og fra fjellbygdene og fra sydlandet skal de komme og bære frem brennoffer og slaktoffer og matoffer og virak, og bære frem takkoffer til Herrens hus.
27 Lekin silǝr Manga ⱪulaⱪ salmisanglar, yǝni xabat künini Ɵzümgǝ pak-muⱪǝddǝs ⱨesablimay, xabat künidǝ Yerusalemning dǝrwaziliridin yük kɵtürüp kirsǝnglar, ǝmdi Mǝn dǝrwazilarƣa bir ot yaⱪimǝn, u Yerusalemdiki ordilarni yǝwetidu, uni ⱨeq ɵqürǝlmǝydu.
Men dersom I ikke hører på mig, så I holder sabbatens dag hellig og ikke bærer nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag, da vil jeg tende ild på dets porter, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukkes.
