Yǝxaya 10
1 Ⱪǝbiⱨlik ⱪanunlirini tüzgüqilǝrgǝ, Azabliⱪ pǝrman-ⱨɵkümlǝrni yazƣuqilarƣa way!
Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser
2 Tul hotunlarni oljimiz ⱪilayli, Yetim-yesirlarni bulap-talayli dǝp, Ular miskinlǝrgǝ adalǝtni bǝrmǝy, Hǝlⱪimdiki ajiz-beqarilǝrdin ⱨoⱪuⱪni bulap ketidu.
for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.
3 Ⱨesab alidiƣan künidǝ, Yǝni yiraⱪtin kǝlgǝn tuyuⱪsiz balayi’apǝt künidǝ, Nemǝ ⱪilisilǝr? Kimdin baxpanaⱨliⱪ izdǝp yürisilǝr? Bayliⱪ-xɵⱨritinglarni nǝgǝ amanǝt ⱪoyisilǝr?
Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter?
4 Ularƣa ǝsirlǝr arisida zongziyip olturuxtin, Yaki ɵltürülgǝnlǝr arisida yiⱪilixtin baxⱪa ⱨeqnemǝ ⱪalmidi! Ⱨǝmmisi xundaⱪ bolsimu, Uning ƣǝzipi yǝnila yanmaydu, Sozƣan ⱪoli yǝnila ⱪayturulmay turidu.
Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.
5 Ⱪoliƣa ƣǝzipimning toⱪmiⱪi tutⱪuzulƣan, Ɵzümning dǝrƣǝzipimning tayiⱪi bolƣan Asuriyǝlikkǝ way!
Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd.
6 Mǝn uni hudasiz bir «yat ǝl»gǝ, Dǝrƣǝzipim ⱪaritilƣan hǝlⱪimgǝ zǝrbǝ berixkǝ ǝwǝtimǝn; Uningƣa olja tutuwelixⱪa, Ƣǝniymǝtni bulaxⱪa, [Hǝlⱪimni] koqilardiki lay-patⱪaⱪlarni dǝssigǝndǝk dǝssǝxkǝ buyruymǝn.
Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene.
7 Biraⱪ [Asuriyǝlikning] kɵzdǝ tutⱪini muxu ǝmǝs, U xundaⱪ ⱨeq oyliƣan ǝmǝs. Uning oyliƣini wǝyran ⱪilix, Kɵp dɵlǝtlǝrni yoⱪitixtin ibarǝttur.
Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.
8 U: — «Mening sǝrdarlirimningmu ⱨǝmmisi padixaⱨlarƣa barawǝr ǝmǝsmu?
For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen?
9 Kalno xǝⱨiri Karkemix xǝⱨirigǝ, Hamat xǝⱨiri Arpad xǝⱨirigǝ, Samariyǝ xǝⱨiri Dǝmǝxⱪ xǝⱨirigǝ ohxax ǝmǝsmu?
Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus?
10 Mǝbudliri Samariyǝning wǝ Yerusalemningkidin uluƣ bolƣini bilǝn, Mening ⱪolum muxu mǝbudⱪa tǝwǝ bolƣan padixaⱨliⱪlarƣa igǝ boluxⱪa yǝtküdǝk tursa,
Likesom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne billeder overgikk Jerusalems og Samarias,
11 Samariyǝ wǝ uning mǝbudlirini ⱪandaⱪ ⱪilƣan bolsam, Yerusalem wǝ uning mǝbudlirini ohxaxla xundaⱪ ⱪilmamdimǝn?» — dǝydu.
skulde jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilleder som jeg har gjort med Samaria og dets guder?
12 Biraⱪ Rǝb Zion teƣi wǝ Yerusalemda pütkül jaza ixini pütküzüp bolƣandin keyin, U: — «Mǝn Asuriyǝ padixaⱨining kɵnglidiki baxbaxtaⱪliⱪning aⱪiwitini [uningƣa qüxürimǝn], Uning kɵzliridiki kibirlik nǝzǝrlirini jazalaymǝn» dǝydu.
Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross.
13 Qünki u: — «Bu ixlarni ɵz ⱪolumning küqi bilǝn, Ɵz danaliⱪim bilǝn mǝn ⱪilƣanmǝn; Qünki mǝn ǝⱪilliⱪturmǝn; Mǝn ǝllǝrning pasillirini yoⱪattim, Ularning hǝzinilirini buliwaldim, Tǝhtkǝ olturƣanlarni batur kǝbi qüxürüp taxlidimmǝn;
For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet,
14 Mǝn ⱪolumni bir ⱪux uwisiƣa uzatⱪandǝk ǝllǝrning bayliⱪliriƣa uzattim, Birsi taxliwetilgǝn tuhumlarni tǝrgǝndǝk mǝn pütkül dunyani yiƣⱪanmǝn; Ulardin ⱨeqbirimu ⱪanatlirini palaⱪlatmidi, Tumxuⱪini aqmidi, Yaki quk-quk ⱪilip awaz qiⱪarmidi» — dǝydu.
og min hånd grep efter folkenes gods som efter et fuglerede, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep.
15 Palta ɵzini ixlǝtküqisigǝ lap atsa bolamdu? Ⱨǝrǝ ⱨǝridigüqigǝ poqiliⱪ ⱪilsa bolamdu? Xundaⱪ ix ikǝn, huddi tayaⱪ ɵzini kɵtürgüqisini oynitalisa bolidiƣandǝk, Huddi ⱨasa yaƣaq ǝmǝs bolƣuqini kɵtürgǝndǝk bolatti ǝmǝsmu?!
Roser vel øksen sig mot den som hugger med den, eller gjør sagen sig stor mot den som drar den? Rett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre!
16 Xunga samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Rǝb Pǝrwǝrdigar xu [Asuriyǝlkning] palwanliri arisiƣa oruⱪlitix kesilini ǝwǝtidu, Uning xan-xǝripining astida lawuldap yalⱪunlaydiƣan bir otni yaⱪidu.
Derfor skal Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, sende tærende sott blandt hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brand som luende ild.
17 «Israilning Nuri»ning Ɵzi ot, Uningdiki Muⱪǝddǝs Bolƣuqi yalⱪun bolidu, U bir kün iqidǝ uning jiƣanliri wǝ tikǝnlirini kɵydürüp, yutuwalidu.
Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag.
18 Ⱨǝm uning ormanzarliⱪ wǝ baƣ-etizlirining xan-xǝripini, jan wǝ tenini kɵydürüp kül ⱪiliwetidu; Ular bǝǝyni jüdǝp ketiwatⱪan kesǝl adǝmdǝk bolup ⱪalidu.
Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort.
19 Buning bilǝn ormanzarliⱪtiki dǝrǝhlǝrning ⱪep ⱪalƣini xunqǝ az boliduki, Kiqik bala ularni sanap hatiriliyǝlǝydu.
De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem op.
20 Xu küni xundaⱪ boliduki, Israilning ⱪaldi hǝlⱪi, yǝni Yaⱪupning jǝmǝtidin ⱪeqip ⱪaytⱪanlar ɵzlirini urƣuqiƣa ikkinqi tayanmaydu; bǝlki ular ⱨǝⱪiⱪǝtǝn Pǝrwǝrdigar, yǝni «Israildiki Muⱪǝddǝs Bolƣuqi»ƣa tayinidu.
På den tid skal levningen av Israel og de undkomne av Jakobs hus ikke mere bli ved å stole på ham som slo det, men de skal trofast stole på Herren, Israels Hellige.
21 Bǝrⱨǝⱪ, bir «ⱪaldi» ⱪaytip kelidu, Yǝni Yaⱪupning «ⱪaldisi» ⱪudrǝtlik Tǝngrining yeniƣa ⱪaytip kelidu.
En levning skal omvende sig, levningen av Jakob, til Gud den veldige.
22 I Israil, hǝlⱪing dengizdiki ⱪumdǝk kɵp bolƣini bilǝn, Pǝⱪǝt bir ⱪaldisi ⱪaytidu; [Qünki] ⱨǝⱪⱪaniyliⱪ bilǝn yürgüzülgǝn, bir ⱨalakǝtning texip üstünglarƣa qüxüxi bekitilgǝndur;
For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende sig; tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet.
23 Qünki bir ⱨalakǝtni — bekitilgǝn bir ⱨalakǝtni samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Pǝrwǝrdigar pütkül yǝr yüzidǝ ǝmǝlgǝ axuridu.
For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden.
24 Xunga samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — « — I Zion teƣida turƣan hǝlⱪim, Asuriyǝdin ⱪorⱪma! U seni tayaⱪ bilǝn uridiƣan, Wǝ Misirliⱪlardǝk sanga ⱪarap ⱨasisini kɵtüridiƣan bolsimu,
Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: Frykt ikke, du mitt folk som bor i Sion, for Assur, når han slår dig med kjeppen og løfter sin stav over dig, således som de gjorde i Egypten!
25 Pǝⱪǝt azƣinǝ waⱪit ɵtüxi bilǝnla, Silǝrgǝ ⱪaratⱪan muxu dǝrƣǝzipim tügǝp, Ƣǝzipimni ularƣa ⱨalakǝt qüxsun dǝp ⱪaritimǝn.
For bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender sig til deres ødeleggelse.
26 Samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Pǝrwǝrdigar bolsa, ularƣa ⱪamqa bilǝn ⱨujum ⱪozƣaydu; Ularning ⱨali «Orǝbning ⱪoram texi»da bolƣan Midiyan ⱪirƣinqiliⱪidǝk ⱨalǝttǝ bolidu; U ⱨasisini dengizƣa ⱪaritip, Uni Misirliⱪlarning üstigǝ kɵtürgǝndǝk kɵtüridu;
Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten.
27 Andin xu künidǝ xundaⱪ boliduki, Uning yüki mürǝngdin, Boyunturuⱪi boynungdin elip taxlinidu; Mayliring sǝwǝbidin, Boyunturuⱪ sundurup yoⱪitilidu.
På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, og åket skal sprenges av dens fedme.
28 Mana, ular Ayatⱪa yetip, Migrondin ɵtkǝn, Mihmaxta yük-taⱪlirini ⱪoyup ⱪoyidu;
Han kommer over Ajat, drar frem gjennem Migron; i Mikmas lar han sitt tren bli igjen.
29 Ular bosuƣa-dawandin ɵtkǝn, Gebada ⱪonup ⱪalidu; Ramaⱨ titrǝp ketidu; Saulning yurti Gibeaⱨdikilǝr bolsa ⱪeqip kǝtkǝn;
De drar gjennem skaret. I Geba sier de vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flyr.
30 I Gallimning ⱪizi, pǝryadingni kɵtür! Ⱨǝy Laix, anglap ⱪoy! I biqarǝ Anatot!
Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot!
31 Madmǝnaⱨ bolsa ⱪaqti; Gebimdikilǝr bǝdǝr ⱪaqti;
Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast.
32 Xu kün ɵtmigüqǝ ular Nob dɵngidǝ tohtap ⱪalidu; Axu yǝrdǝ u Zion ⱪizining teƣiƣa, Yǝni Yerusalemdiki dɵnggǝ ⱪarap muxtini oynitidu.
Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen.
33 Mana, samawi ⱪoxunlarning Sǝrdari bolƣan Rǝb Pǝrwǝrdigar qong xahlarni xiddǝt bilǝn kesiwetidu; Xuning bilǝn egiz ɵskǝnlǝr kesip yiⱪitilidu; Ⱨali üstünlǝr pǝslǝxtürülidu.
Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave,
34 U tɵmür [ⱪorallar] bilǝn ormanliⱪning Baraⱪsan yǝrlirini kesip ⱪaⱪasliⱪ ⱪiliwetidu; Liwan bolsa uluƣ birsi tǝripidin yiⱪitilidu.
og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige.
