Yaritilix 2
1 Xundaⱪ ⱪilip asman bilǝn zemin, pütkül mǝwjudatliri bilǝn ⱪoxulup yaritilip boldi.
Så blev himmelen og jorden med hele sin hær fullendt.
2 Huda yǝttinqi künigiqǝ ⱪilidiƣan ixini tamamlidi. U yǝttinqi küni barliⱪ yaritix ixini tohtitip aram aldi.
Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.
3 Yǝttinqi küni Huda barliⱪ yaritix ixliridin aram alƣan kün bolƣanliⱪi üqün, xu künni bǝhtlik kün ⱪilip, uni «muⱪǝddǝs kün» dǝp bekitti.
Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.
4 Pǝrwǝrdigar Huda zemin bilǝn asmanni yaratⱪan künidǝ, asman-zeminning yaritilix jǝryanining tarihliri mundaⱪ: —
Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel:
5 Zeminda tehi ⱨeq gül-giyaⱨ, yǝrdǝ ⱨeq otyax ünmigǝnidi; qünki Pǝrwǝrdigar Huda yǝr yüzigǝ ⱨɵl-yeƣin yaƣdurmiƣanidi, xundaⱪla yǝr teriydiƣan adǝmmu yoⱪ idi.
Det var ennu ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennu vokset frem; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden.
6 Lekin yǝrdin bulaⱪ süyi qiⱪip, tamam yǝr yüzini suƣardi.
Da steg det op en damp av jorden og vannet hele jordens overflate.
7 Andin Pǝrwǝrdigar Huda adǝmni yǝrning topisidin yasap, ⱨayatliⱪ nǝpǝsini uning burniƣa püwlidi; xuning bilǝn adǝm tirik bir jan boldi.
Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.
8 Andin keyin Pǝrwǝrdigar Huda mǝxriⱪ tǝrǝptǝ Erǝm degǝn jayda bir baƣ bina ⱪilip, yasiƣan adǝmni xu yǝrgǝ orunlaxturdi.
Og Gud Herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.
9 Pǝrwǝrdigar Huda yǝrdin kɵzni ⱪamlaxturidiƣan qirayliⱪ, [mewiliri] yeyixlik ⱨǝrhil dǝrǝhni ündürdi; u yǝnǝ baƣning otturisida «ⱨayatliⱪ dǝrihi» wǝ «yahxi bilǝn yamanni bilgüzgüqi dǝrǝh»ni ündürdi.
Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
10 Baƣni suƣirixⱪa Erǝmdin bir dǝrya eⱪip qiⱪti; andin bɵlünüp, tɵt eⱪin boldi.
Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den sig i fire strømmer.
11 Birinqi eⱪinning nami Pixon bolup, altun qiⱪidiƣan pütkül Ⱨawilaⱨ zeminini aylinip ɵtidu.
Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull.
12 Bu yurtning altuni naⱨayiti esil idi; xu yǝrdǝ puraⱪliⱪ dewirⱪay bilǝn aⱪ ⱨeⱪiⱪmu qiⱪidu.
Og gullet i dette land er godt; der er bdellium og onyks-stenen.
13 Ikkinqi dǝryaning nami Giⱨon bolup, pütkül Kux zeminini aylinip ɵtidu.
Den annen elv heter Gihon; det er den som løper omkring hele landet Kus.
14 Üqinqi dǝryaning nami Dijlǝ bolup, Axurning xǝrⱪidin eⱪip ɵtidu, tɵtinqi dǝryaning nami Əfrat idi.
Den tredje elv heter Hiddekel; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat.
15 Pǝrwǝrdigar Huda adǝmni elip Erǝm beƣiƣa ixlǝp, pǝrwix ⱪilsun dǝp uni xu yǝrgǝ ⱪoyup ⱪoydi.
Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den.
16 Pǝrwǝrdigar Huda adǝmgǝ ǝmr ⱪilip: baƣdiki ⱨǝrbir dǝrǝh mewiliridin haliƣiningqǝ yǝ;
Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i haven;
17 ǝmma «yahxi bilǝn yamanni bilgüzgüqi dǝrǝh»ning mewisidin yemigin; qünki uningdin yegǝn kününgdǝ jǝzmǝn ɵlisǝn, — dedi.
men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.
18 Andin Pǝrwǝrdigar Huda yǝnǝ sɵz ⱪilip: — Adǝmning yalƣuz turuxi yahxi ǝmǝs; Mǝn uningƣa mas kelidiƣan bir yardǝmqi ⱨǝmraⱨni yasap berǝy, — dedi.
Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.
19 Pǝrwǝrdigar Huda tupraⱪtin daladiki barliⱪ janiwarlar bilǝn asmandiki ⱨǝmmǝ uqar-ⱪanatlarni yasiƣanidi; ularƣa adǝmning nemǝ dǝp at ⱪoyidiƣanliⱪini bilix üqün, U ularni adǝmning aldiƣa kǝltürdi. Adǝm ⱨǝrbir janiwarƣa nemǝ dǝp at ⱪoyƣan bolsa, uning eti xu bolup ⱪaldi.
Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete.
20 Bu tǝriⱪidǝ adǝm ⱨǝmmǝ mal-qarwilarƣa, asmandiki uqar-ⱪanatlarƣa wǝ daladiki ⱨǝrbir janiwarlarƣa at ⱪoydi; wǝⱨalǝnki, adǝm ɵzigǝ mas kelidiƣan ⱨeqbir yardǝmqi ⱨǝmraⱨ uqratmidi.
Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like.
21 Xuning bilǝn Pǝrwǝrdigar Huda adǝmgǝ bir ⱪattiⱪ uyⱪu saldi; u uhlap ⱪaldi. U uhlawatⱪanda, U uning biⱪinidin bir az elip, andin uning ornini ǝt-gɵx bilǝn etip ⱪoydi.
Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.
22 Xuning bilǝn Pǝrwǝrdigar Huda adǝmning biⱪinidin alƣan xu ⱪisimdin bir ayalni yasap, uni adǝmning ⱪexiƣa ǝkǝldi.
Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.
23 Adǝm’ata huxal bolup: — Mana bu sɵngǝklirimdiki sɵngǝk, etimdiki ǝt bolƣaq, «ayal» dǝp atalsun; qünki u ǝrdin elinƣandur, — dedi.
Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.
24 Xuning üqün ǝr kixi ata-anisidin ayrilip, ɵz ayaliƣa baƣlinip bir bolup, ikkisi bir tǝn bolidu.
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.
25 Adǝm’ata bilǝn ayali ⱨǝr ikkisi yalingaq bolsimu, ⱨeq uyalmaytti.
Og de var nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke.
